Sigrid Undset-selskapet er en forening som gjennom sin virksomhet skal fremme interessen for Sigrid Undset. Til venstre og under finner du flere sider om Sigrid Undset.
En samtale med Sara Khorami og Preben Hodneland – alias Kristin og Erlend I forbindelse med høstens store satsning på Det Norske Teatrets med maraton-oppsettingen Kristin Lavransdotter har Gymadenias redaksjon...
Kjære medlemmer i Sigrid Undset-selskapet! Her kommer program for senhøsten og vinteren 2022-23. Håper å se mange av dere på Sigrid Undset-arrangementer av ulike slag.
Kjære medlemmer i Sigrid Undset-selskapet! Håper sommeren har vært fin, og forresten er den jo ikke over! Hyggelig å se mange av dere på vandring i Trondheim, da vi endelig...
Så vel fortjent! Denne uka ble Teaterkritikerprisen for 2022-23 tildelt Kristin Lavransdotter - kunstnerisk team og ensemble ved Det norske teatret.«Jesus Maria, for en kraftprestasjon!»skrev Shakespearetidsskriftet i sin anmeldelse. «Og det var begynnelsen på en rekke stående ovasjoner fra en samlet kritikerstand.» sier Karen Frøsland Nystøyl i sin fine tale ved prisutdelingen. «Men hva var det vi fikk? Hva var det som traff oss? Det var Sigrid Undsets rene, klare tekst. Det var tydelige og krevende regivalg. Det var det smarte filmgrepet. Det var naturelementer og kropp: Blod, jord, luft, vann. Det var et levende og sterkt og utholdende spill. Det var en scene som ga rom for alt dette. Og så var det fødsel og død, kjærlighet, skit og slit. Livet oppsummert, det går an å si det sånn.
Det nedstrippa uttrykket på scenen gav stor plass til følelsene. At doen kan bli den sakrale Nidarosdomen er fantasi på et nydelig nivå. Og vi kritikere, vi sa: En nesten umulig kraftprestasjon. Vi sa: Nærmest stormannsgalt ambisiøst.
Nøkkelen ligger i det lille og det store, i grepet med video, for det er så middelaldersk og så 2023 som du får det. Gjennom klok kamerabruk oppstod en live-strømmet tidskapsel der livet – da som nå – står på spill. Vi kommer tett på både samtid og middelalder gjennom et følsomt og presist videoblikk. Da blir det ene, vesle livet løftet opp. Eller som broder Edvin sier i sin fortelling til Kristin, en fortelling som også blir en nøkkelfortelling for form og komposisjon i denne oppsetningen, fortellingen om Gud og den hvite stenen på havbunnen:
«Under stenen levde et blindt, hvitt, nakent dyr, og han så på det til han fikk det kjær, for det var så lite og skrøpelig.»
Og der sitter vi, publikum, langt borte og tett på på samme tid. Utmattelsen var deres, men også vår. Samspillet på scenen og insisteringen på at dette galskapsprosjektet gikk an, holdt oss fast. Vi satt med følelsen av en felles kamp – å holde det ut og holde det oppe – sammen. Og så blir det, for å sitere en anmelder jeg kjenner ganske godt – nærast perfekt. Dere har gjort en vilt god jobb.
Og jeg tillater meg å bli litt privat. For noen dager etter premieren ved Det Norske Teatret, syklet jeg oppover til Solvang helsehus oppover i dalen. Der befant en kritikerkollega seg, på palliativ, altså smertelindrende, avdeling, med døden ventende rett der rundt hjørnet – og jeg visste at denne septemberdagen ville bli siste gang vi møttes. Hva sier man da, hva gjør man? Jeg pakket dette opp av sekken: Fargerike, store nelliker. En flaske hjemmelaget hylleblomstsaft, en siste smak av sommer. Et wienerbrød med rabarbrafyll, kanskje siste smak av høst. Og der, under alle godsakene, lå programmet til Kristin Lavransdotter. Og da visste jeg det. Jeg tok opp programmet, sa: Nå, Liv. Nå skal jeg fortelle deg om Kristin Lavransdotter. Og så tok vi oss gjennom hele forestillingen, alt liv, all glede, all begeistring og begjær, all død. Våre liv, ett med en del år igjen og ett som bare var dager unna å være over, speilet seg i Kristin, og jeg skjønte hva det var som traff meg så sterkt der på Det Norske Teatret gjennom alle disse åtte timene: En ærlig fortelling om det alminnelige, skitne og vidunderlige livet. Sigrid Undset mente det var for lite levd liv i litteraturen. Vel – Kristin gjorde greit opp for det.
Dette er tredje gang på rad Det Norske Teatret mottar Teaterkritikerprisen. Det passer bra for en påtroppende teatersjef med denne maratonfjæra i hatten. Men det vil jeg si: Gled dere i dag, gå på jobb i morgen. For vi forventer hendelser. Vi forventer kunstneriske seire, vågemot og mageplask. Det er nødvendig. Publikum fortjener det, teatrene trenger det. Mest av alt nå trenger teatrene at noen tror på akkurat denne kunstarten der man kan sitte i salen og se livet sitt spilt ut, se på dem som jobber og strever langt, langt der nede, se på dem og få dem så inderlig kjær.
Kjære lavranssønner og lavransdøtre, hele hurven: Kritikerprisen er deres. Prisen er et trykk av Øyvind Torseter. Kom og ta det imot! Gratulerer!» ... Se merSe mindre
På besøk hos Hulda Garborg på Labråten. I tillegg til å være forfatter og oversetter, var hun en markant samfunnsdebattant. Inspirert av Karin og Carl Larsson og Ellen Keys skandinaviske idealer om hjeminredning innredet hun huset på Labråten med bondemøbler, lyse tekstiler og sterke farger, men også mer eksotiske innslag fra sine reiser. Verd et besøk! ... Se merSe mindre
Potetene opp av jorda på Bjerkebæk. Gamle sorter, Blåpoteter, Mandelpotet og Ringerikspotet! Takk til museumsbonden på Maihaugen, Anders Hagen, for settepoteter! I juni 1922 skriver Sigrid Undset til sin venninne Nini Roll Anker: «Her er overskyet hver nat og knusktørt. Foreløbig har jeg jo ikke mere end 75 kg poteter i jorda at syte for, men det er svært lite spændende foreløbig at se paa raderne som ikkeno kommer op av. Men jeg tænker paa din urtegaards mangfoldige spændinger – har dere faat regn?» En hage til nytte og nytelse på Bjerkebæk! ... Se merSe mindre
I morgen 18. september kl 19.00 kan du høre forfatter Tordis Ørjasæter i Vestre Aker menighetshus, i samtale med Ingvild Bryn. I en alder av 96 år er hun i gang med nye bokprosjekt. Hva skriver hun om nå? Arrangementet er gratis og åpent for alle. Forfatteren er også intervjuet i siste nummer av menighetsbladet «På kirkebakken». Stor gratis parkeringsplass rett ved, i Ullevålsveien 117. ... Se merSe mindre
Hvordan var egentlig maten i middelalderen? Og hva skjedde med matkulturen da Norge gikk fra å være en selvforsynt avkrok til å bli en del av den globale handelen? På søndag kommer det fint besøk på Bjerkebæk, arkeologen Marianne Vedeler kommer for å snakke om Middelalderens kjøkken og fortelle historier om hva folk spiste i en tid da kyr og geiter gikk på egne bein til torget i byen og båter seilte inn med eksotiske varer fra fjerne himmelstrøk. En tid da biskopen klaget på vinprisene og det var forbudt å drikke melk på fredag før Sankthans. Søndag 17. september kl 15.00: billetter finner du her: facebook.com/events/s/middelalderens-kj%C3%B8kken/1027817948647866/... Se merSe mindre
For mange er han best kjent som «mannen til Sigrid Undset», men han var også en markant skikkelse i det norske kunstmiljøet. Våren 2023 kom det en ny dokumentarfilm om maleren Anders C. Svarstad. Velkommen til filmvisning i auditoriet på Bjerkebæk! Førstkommende lørdag 16. september kl 14.00. Billetter finner du her: bjerkebek.no/hva-skjer/filmen-om-anders-svarstad... Se merSe mindre
«Tak for brevet dit og kortene dine fra utlandet. Du er vel forresten gla du er hjemme i din urtehage igjen, hvis du ellers er der nu da. Jeg tænker paa den – herutenfor ligger det i et vildnis, men jeg har alle vinduer fulde av roser og pelargonier og oleander og engelske geranier og abutilon og betlehemsstjerner og fuksier – slik som her har aldrig potteplanterne mine trivdes. Gid jeg kunde bli paa Lillehammer!» Brev til Nini Roll Anker, august 1920 ... Se merSe mindre
Sensommer og eplehøst på Sigrid Undsets Bjerkebæk! Og i dag skinte sola! Nå er vi inne i den siste uka med dagåpent museum, men hele september er det helgeåpent! «Jeg læser med inderlig misundelse have-kronikerne dine. Jeg synes det maa være det deiligste – det næst-deiligste i verden, nei det tredje deiligste at kunde grave et lite træ ned i jorden etsteds og saa med nogen grund formode at en selv skal faa se det vokse sig større.»Sigrid Undset i brev til Nini Roll Anker, august 1920 ... Se merSe mindre
På Lillehammer har de skjønt dette med å gi veier og busstopp fine navn! ... Se merSe mindre
Så vel fortjent! Denne uka ble Teaterkritikerprisen for 2022-23 tildelt Kristin Lavransdotter - kunstnerisk team og ensemble ved Det norske teatret.«Jesus Maria, for en kraftprestasjon!»skrev Shakespearetidsskriftet i sin anmeldelse.
«Og det var begynnelsen på en rekke stående ovasjoner fra en samlet kritikerstand.» sier Karen Frøsland Nystøyl i sin fine tale ved prisutdelingen. «Men hva var det vi fikk? Hva var det som traff oss? Det var Sigrid Undsets rene, klare tekst. Det var tydelige og krevende regivalg. Det var det smarte filmgrepet. Det var naturelementer og kropp: Blod, jord, luft, vann. Det var et levende og sterkt og utholdende spill. Det var en scene som ga rom for alt dette. Og så var det fødsel og død, kjærlighet, skit og slit. Livet oppsummert, det går an å si det sånn.
Det nedstrippa uttrykket på scenen gav stor plass til følelsene. At doen kan bli den sakrale Nidarosdomen er fantasi på et nydelig nivå. Og vi kritikere, vi sa: En nesten umulig kraftprestasjon. Vi sa: Nærmest stormannsgalt ambisiøst.
Nøkkelen ligger i det lille og det store, i grepet med video, for det er så middelaldersk og så 2023 som du får det. Gjennom klok kamerabruk oppstod en live-strømmet tidskapsel der livet – da som nå – står på spill. Vi kommer tett på både samtid og middelalder gjennom et følsomt og presist videoblikk. Da blir det ene, vesle livet løftet opp. Eller som broder Edvin sier i sin fortelling til Kristin, en fortelling som også blir en nøkkelfortelling for form og komposisjon i denne oppsetningen, fortellingen om Gud og den hvite stenen på havbunnen:
«Under stenen levde et blindt, hvitt, nakent dyr, og han så på det til han fikk det kjær, for det var så lite og skrøpelig.»
Og der sitter vi, publikum, langt borte og tett på på samme tid. Utmattelsen var deres, men også vår. Samspillet på scenen og insisteringen på at dette galskapsprosjektet gikk an, holdt oss fast. Vi satt med følelsen av en felles kamp – å holde det ut og holde det oppe – sammen. Og så blir det, for å sitere en anmelder jeg kjenner ganske godt – nærast perfekt. Dere har gjort en vilt god jobb.
Og jeg tillater meg å bli litt privat. For noen dager etter premieren ved Det Norske Teatret, syklet jeg oppover til Solvang helsehus oppover i dalen. Der befant en kritikerkollega seg, på palliativ, altså smertelindrende, avdeling, med døden ventende rett der rundt hjørnet – og jeg visste at denne septemberdagen ville bli siste gang vi møttes. Hva sier man da, hva gjør man? Jeg pakket dette opp av sekken: Fargerike, store nelliker. En flaske hjemmelaget hylleblomstsaft, en siste smak av sommer. Et wienerbrød med rabarbrafyll, kanskje siste smak av høst. Og der, under alle godsakene, lå programmet til Kristin Lavransdotter. Og da visste jeg det. Jeg tok opp programmet, sa: Nå, Liv. Nå skal jeg fortelle deg om Kristin Lavransdotter. Og så tok vi oss gjennom hele forestillingen, alt liv, all glede, all begeistring og begjær, all død. Våre liv, ett med en del år igjen og ett som bare var dager unna å være over, speilet seg i Kristin, og jeg skjønte hva det var som traff meg så sterkt der på Det Norske Teatret gjennom alle disse åtte timene: En ærlig fortelling om det alminnelige, skitne og vidunderlige livet. Sigrid Undset mente det var for lite levd liv i litteraturen. Vel – Kristin gjorde greit opp for det.
Dette er tredje gang på rad Det Norske Teatret mottar Teaterkritikerprisen. Det passer bra for en påtroppende teatersjef med denne maratonfjæra i hatten. Men det vil jeg si: Gled dere i dag, gå på jobb i morgen. For vi forventer hendelser. Vi forventer kunstneriske seire, vågemot og mageplask. Det er nødvendig. Publikum fortjener det, teatrene trenger det. Mest av alt nå trenger teatrene at noen tror på akkurat denne kunstarten der man kan sitte i salen og se livet sitt spilt ut, se på dem som jobber og strever langt, langt der nede, se på dem og få dem så inderlig kjær.
Kjære lavranssønner og lavransdøtre, hele hurven: Kritikerprisen er deres. Prisen er et trykk av Øyvind Torseter. Kom og ta det imot! Gratulerer!» ... Se merSe mindre
På besøk hos Hulda Garborg på Labråten. I tillegg til å være forfatter og oversetter, var hun en markant samfunnsdebattant. Inspirert av Karin og Carl Larsson og Ellen Keys skandinaviske idealer om hjeminredning innredet hun huset på Labråten med bondemøbler, lyse tekstiler og sterke farger, men også mer eksotiske innslag fra sine reiser. Verd et besøk! ... Se merSe mindre
Potetene opp av jorda på Bjerkebæk. Gamle sorter, Blåpoteter, Mandelpotet og Ringerikspotet! Takk til museumsbonden på Maihaugen, Anders Hagen, for settepoteter! I juni 1922 skriver Sigrid Undset til sin venninne Nini Roll Anker: «Her er overskyet hver nat og knusktørt. Foreløbig har jeg jo ikke mere end 75 kg poteter i jorda at syte for, men det er svært lite spændende foreløbig at se paa raderne som ikkeno kommer op av. Men jeg tænker paa din urtegaards mangfoldige spændinger – har dere faat regn?» En hage til nytte og nytelse på Bjerkebæk! ... Se merSe mindre
I morgen 18. september kl 19.00 kan du høre forfatter Tordis Ørjasæter i Vestre Aker menighetshus, i samtale med Ingvild Bryn. I en alder av 96 år er hun i gang med nye bokprosjekt. Hva skriver hun om nå? Arrangementet er gratis og åpent for alle. Forfatteren er også intervjuet i siste nummer av menighetsbladet «På kirkebakken». Stor gratis parkeringsplass rett ved, i Ullevålsveien 117. ... Se merSe mindre
Hvordan var egentlig maten i middelalderen? Og hva skjedde med matkulturen da Norge gikk fra å være en selvforsynt avkrok til å bli en del av den globale handelen? På søndag kommer det fint besøk på Bjerkebæk, arkeologen Marianne Vedeler kommer for å snakke om Middelalderens kjøkken og fortelle historier om hva folk spiste i en tid da kyr og geiter gikk på egne bein til torget i byen og båter seilte inn med eksotiske varer fra fjerne himmelstrøk. En tid da biskopen klaget på vinprisene og det var forbudt å drikke melk på fredag før Sankthans. Søndag 17. september kl 15.00: billetter finner du her: facebook.com/events/s/middelalderens-kj%C3%B8kken/1027817948647866/ ... Se merSe mindre
For mange er han best kjent som «mannen til Sigrid Undset», men han var også en markant skikkelse i det norske kunstmiljøet. Våren 2023 kom det en ny dokumentarfilm om maleren Anders C. Svarstad.
Velkommen til filmvisning i auditoriet på Bjerkebæk!
Førstkommende lørdag 16. september kl 14.00. Billetter finner du her: bjerkebek.no/hva-skjer/filmen-om-anders-svarstad ... Se merSe mindre
«Tak for brevet dit og kortene dine fra utlandet. Du er vel forresten gla du er hjemme i din urtehage igjen, hvis du ellers er der nu da. Jeg tænker paa den – herutenfor ligger det i et vildnis, men jeg har alle vinduer fulde av roser og pelargonier og oleander og engelske geranier og abutilon og betlehemsstjerner og fuksier – slik som her har aldrig potteplanterne mine trivdes. Gid jeg kunde bli paa Lillehammer!»
Brev til Nini Roll Anker, august 1920 ... Se merSe mindre
Sensommer og eplehøst på Sigrid Undsets Bjerkebæk! Og i dag skinte sola! Nå er vi inne i den siste uka med dagåpent museum, men hele september er det helgeåpent! «Jeg læser med inderlig misundelse have-kronikerne dine. Jeg synes det maa være det deiligste – det næst-deiligste i verden, nei det tredje deiligste at kunde grave et lite træ ned i jorden etsteds og saa med nogen grund formode at en selv skal faa se det vokse sig større.»Sigrid Undset i brev til Nini Roll Anker, august 1920 ... Se merSe mindre