Undset Rectangle 1

 > 

 > 

Skal jeg være her for deg eller skal jeg ikke være her for deg, det er det hele boken handler om

Skal jeg være her for deg eller skal jeg ikke være her for deg, det er det hele boken handler om

En samtale med Sara Khorami og Preben Hodneland – alias Kristin og Erlend

I forbindelse med høstens store satsning på Det Norske Teatrets med maraton-oppsettingen Kristin Lavransdotter har Gymadenias redaksjon truffet Sara Khorami og Preben Hodneland, som spiller Kristin Lavransdatter og Erlend Nikualussønn, for å se om vi kan trenge dypere inn disse to karakterene og kanskje forstå mer av en av de største kjærlighetsfortellingene i norsk litteraturhistorie. Hvordan oppleves Kristin og Erlend «fra innsiden»? Kan vi finne ut hva det er som gjør at kjærligheten mellom de to aldri dør? Og kan man se denne oppsettingen som et endelig oppgjør med feminismens seiglivede kritikk av Sigrid Undsets forfatterskap? Dette er spørsmål vi har med oss når vi møter de to skuespillerene i teaterets foaje. Over oss henger plakaten til forestillingen der Kristin har Erlend kjælende inntil seg mens hun ser rett på oss med sensuelt blikk og ubestemmelig smil, som om hun skjuler en hemmelighet. 

Jeg vet at vår regissør Kjersti Horn valgte Sara til rollen som Kristin fordi hun har en kraft i seg som Kristin trenger. Hun trosser jo alle rundt seg og velger sitt eget liv, til det må man ha kraft. Kristin er bare 17 år når hun vil i kloster og trosser faren første gang. Det sier noe om hennes personlighet. 

Sara Khorami har fått overveldende anmeldelser for sin tolkning av Kristin. NRK skrev: «Ho elskar, føder og rasar ustanseleg i ei nærast perfekt rolletolkning der Kristin ikkje fremstilles som særlig skrøpelig, men vill og lidenskapelig.» Stykket legger særlig vekt på dette kroppslige, forteller skuespillerene. Den erotiske kraften mellom Kristin og Erlend er like intens fra begynnelse til slutt, på samme måte er alle Kristins åtte fødsler fortalt etter tur gjennom stykket. – Kjersti gir skuespillerne mulighet til å utforske scenerommet, hun gir en retning, men lar oss jobbe fritt, forteller Preben. – Jeg visste at Kjersti ville ha det både kroppslig og skittent, at det ville bli jord og blod, vann og plast. Hun har perfeksjonert formen sin, og den får et fint uttrykk i denne forestillingen.

For meg er dette et dypt feministisk prosjekt, utbryter Sara. Er det noen som må kalles feminist, så må det jo være Sigrid Undset. – Kristin er en kvinne som følger sin egen vilje uansett hva det koster henne. Likevel er det så sympatisk fortalt, for Undset dømmer ikke, hun viser bare frem forskjellige måter å ta valg på. Derfor kan du kjenne deg igjen uansett hva slags bagasje du har med deg.  

Sara forstår Kristin som en skikkelig guttejente. – Hun er nysgjerrig og sulten, med møkk i ansiktet og bustete hår. Hun elsker å være med faren, med hestene, og hun leker med gutter. Jeg ser henne som en jente med nærmest dyriske drifter. I denne gudfryktige familien, med faren som hun er så glad i men likevel trosser hele veien, kan hun oppleves nærmest hedonistisk. Også i dag er det mange jenter som har det sånn, som har en sulten natur og et intenst ønske om å erfare verden, men som opplever å bli pålagt skam for valgene de tar. Om det er hijab eller ikke, botox eller ikke, så blir du utsatt for en konstant fordømmelse av omgivelsene. 

Sara trekker frem en scene tidlig i boken der Kristins lillesøster Ulvhild blir stygt skadet i en ulykke, og hvordan Kristin opplever de voksne rundt reagere så ulikt på denne hendelsen, der Undset trekker frem kompleksiteten i dette at de erfarer det samme så forskjellig. Saras replikker triller raskt og lett over bordet: – Kristin let seg lydlaust gli over ende i benken og låg som ho sov. Hjartet hennar hamra av angst – Ho tenkte på munken i Hamar – han var viss på at det kunne hende jartegn for alle menneske han. Men Sira Eirik trudde visst ikkje på det, og ikkje foreldra heller – og det var dei ho var mest van til å høyre på. Det fall som eit forferdeleg trykk over henne at folk kunne tenke så forskjellig om så mange ting – og ikkje berre vonde, gudsfiendtlege menneske og gode, men slike som broder Edvin og Sira Eirik – mora og faren; ho følte med eitt at dei også tenkte forskjellig om mange ting – . Når alle tenker så forskjellig, hvordan skal vi da leve sammen? For selv om Sigrid Undset har plassert dette i middelalderen, så er det jo slik også i dag. Det er dette som gjør stykket så aktuelt, at Kristins erfaringer er så gjenkjennbare. 

Måten Undset beskriver kvinners kroppserfaringer på, deres bundethet til barn, familie og religion har aldri falt i god jord hos kvinnesakskvinnene. Nå forteller Sara og Preben at de etter den åtte timer lange forestillingen møter kvinner i alle aldre, som tar et glass vin i foajeen og ikke vil hjem fordi de er både så begeistret og berørt. Et publikum som både ler og gråter over de intense livserfaringene som formidles fra scenen. Flere forteller at det er første gang de opplever å se et kvinneliv fremstilt i sin helhet – og kvinnen som et helt menneske, der tro, erotikk og barnefødsler formidles både rått og ærlig.

Magnus Strede, Det Norske Teatret

 

Dag Jenssen, Det Norske Teatret

 

– Vi har jo med alle åtte fødslene, og det er til tider ganske kaotisk på scenen når Sara skriker som det står om livet – og det gjør det jo! Publikums reaksjoner er også veldig ulike. Noen gråter fordi de gjenkjenner Kristins intense fødselssmerter, mens andre ler så de griner over de kaotiske situasjonene som oppstår på scenen, hvor Erlend også er intenst til stede.    

Mange forstår Erlend som en enten ridder eller skurk, mens i denne forestillingen fremstår han som en langt mer sammensatt karakter, han blir jo så utsatt for så mye, i tillegg til at han er utsatt for Kristin. Vi spør; hvem er Erlend? 

– Fra skoledagene da jeg leste Kransen husker jeg Erlend som en slags ridderprins, en objektiv karakter i Kristins liv. Det er først i Husfrue at han fremstår som et helt menneske, sier Preben, som forklarer hvordan han opplever Erlend som ekstremt følsom: – Han er som en unge på isen, genuin og i spontan i reaksjonene sine, både når han forelsker seg og når han blir lurt, når han blir sint eller lei seg. – Jeg opplever at Undset har skrevet en mangefasettert mannskarakter, som ikke passer inn i noen enkel ridder/skurk forestilling.

Sara utdyper hvordan Preben tolker Erlend som et menneske av kjøtt og blod. – Jeg skjønner hvorfor Kristin blir hos ham, slik som Preben spiller Erlend. Han er følsom og naiv og kan gå fem på! Men han er også frommere enn Kristin, han både tilgir og glemmer, det gjør ikke hun. 

– Undset beskriver helt konkret og i små drypp alle de emosjonelle reaksjonene som Erlend har, forklarer Preben. – Hvordan han hever en hånd, blir hvit i ansiktet eller svimer av. Hun gir hele veien slike hint av hva karakterene føler ved å vise konkret til deres følelsemessige reaksjoner. Det er nydelig gjort. Slik forstår man hvor mye han savner Kristin, at han opplever å miste henne etterhvert som barna fødes og skaper avstand mellom dem. Det er mange som har sagt de trodde Erlend var skurk, men når man får åtte timer å bli kjent med ham, så blir han et helt menneske.

Vi spør hvordan det oppleves å ha det store scenerommet og de åtte lange timene som stykket tar. 

– Jeg var først livredd og kunne ikke skjønne hvordan det skulle gå, forteller Sara, – Men med Kjersti som regissør, og det geniale kameragrepet, med Mads (Sjøgård Pettersen) som filmer oss hele veien, skapes en unik kontakt med publikum. Scenerommet oppleves gigantisk. Det er noe med dimensjonene der menneskene blir så små i dette store rommet som kjennes så riktig. Det er det beste rommet å jobbe i. 

Har det vært fint hele veien?

Preben: – Det har vært fint hele veien. 

Sara: – Det har vært fantastisk.  

Begge: – Det har vært blytungt! 

Preben: – La oss være ærlige – knallhardt. 

De forteller hvordan de elleve skuespillerene brukte de første ukene på å lese seg gjennom hele boken sammen, og når de kom til slutten av Korset der karakterene begynner å dø, så sitter samtlige og griner, tårene renner og de er en knust gjeng før de begynner å le, og de forstår at de er inne på noe helt spesielt, at denne romanen bærer på noe unikt som de har fått i oppgave å formidle. 

Stykkets manus er utelukkende basert på direkte utdrag fra boken, ikke ett ord er endret eller en setning forkortet. Skuespillerene beskriver også sin karakter i tredje person, slik at publikum får følge dem både gjennom replikker, handlinger og tankemonologer. 

– Det er et godt valg å beholde så mye tekst, og heldigvis er den nynorske oversettelsen   til Gunnhild Øyehaug så rik og så vakker, og faktisk enklere å forstå, forklarer de to. 

– Det er mange lange, omstendelige beskrivelser, og om vi blir utålmodige etter å komme til neste handling, som for eksempel når Erlend skal gå til Lavrans for å fortelle at Kristin har fått barn, så må jeg først beskrive været: – Himmelen spente lysegul sør over dei blånande snøfonnene på fjellet den kvelden da Erlend suste ned forbi kyrkjetomta,  så skaren skreik og kvein. Det er alle disse beskrivelsene som gjør språket til Undset så rikt og så stort. Jeg er så glad for at Kjersti har valgt å beholde alt dette, forteller Preben. Sara følger opp: – Eller når Simon skal kysse Kristin for første gang og Kristin sier: – Ho var ikke glad for det, men ho let det skje. Da ler publikum! Når vi kommenterer karakterene slik, berikes teksten. Og fordi all staffasje rundt er tatt vekk, oppleves det også så samtidig. – Slik skaper Kjersti et rom der vi kan være oss selv samtidig som vi spiller. Vi kan til og med gå i våre egne klær.

Det spesielle med denne forestillingen er at vi får se alle tre delene av boken i en kontinuerlig sammenheng. Kransen har vært dramatisert mange ganger og er lett å gjøre til en moderne fortelling om individet og kjærligheten som bryter over alle bånd. Mens handlingen og innholdet i Husfrue og Korset fremstår som vanskeligere å formidle til et moderne publikum. De to siste bøkene er ofte blitt liggende fordi de handler om menneskers bundethet, både til hverandre, til religigion og ikke minst hvordan Kristin og Erlend er bundet til hverandre. Også for kvinnesakskvinnene, både på Undsets tid og i ettertid, som kjempet for kvinners frihet, uavhengighet og individualitet, har verket vært lest som både bakstreversk og reaksjonært. Kristins bundethet i kvinnekroppen, alle barnefødslene og at hun velger å bli hos Erlend har vært vanskelig å akseptere, mens nå synes dette å ha fått en ny aktualitet. Vi lar oss fascinere av den utholdende kjærligheten og den store fortellingen som tar for seg et livsløp fra fødsel til død med alt hva det innebærer. Hva kan vi lære av av måten Kristin og Erlend forholder seg til hverandre? De to som tenker så forskjellig om så mange ting. Og ikke minst – hvordan hadde de klart seg i dag? Da kommer vi heller ikke utenom Kristins foreldre, Lavrans og Ragnfrid, der kjærligheten har en annen karakter, den er fredeligere og mindre lidenskapelig, men også preget av sorg, utholdenhet og taushet.

Sara beskriver scenen der Kristin møter moren for siste gang etter at Lavrans er død, og Kristin sier: – Ennå mor, så tykkjer det meg at du har mykje godt i livet ditt, far han sa du har vore den beste hustrua, og Preben følger opp med stedet der Lavrans sier at – Kanskje hadde det vært bedre om vi hadde hatt noe å angre. Replikkene renner ut av dem begge i en energisk strøm. – Det er også så vakkert beskrevet i Kristins siste møte med Ragnfrid, der relasjonen mellom Kristin og moren, og moren tviler på sin egen kjærlighetsevne, Sara siterer Ragnfrid; – Det ikkje rart du har elsket faren din mest, med all den sorgen eg har båret, og så kysser Kristin moren – og det har hun aldri gjort. Til meg, mor, talte han ofte om at De hadde vore den beste hustrua – han sa det skulle eg seie til dykk –.   

– I forhold til dette er Kristin og Erlend som to ytterpunkter. De veksler begge mellom å være sterke og svake. Det er sjarme og karisma i det ene øyeblikket og bitterhet og sverd i det neste, og massevis av krutt i dem begge, sier Sara, og fortsetter – Jeg elsker den lidenskapelige kjærligheten, med så mye konflikt og turbulens, og det som er fantastisk, at selv med så mye faenskap og utroskap, når det virkelig gjelder, da er de der for hverandre. Når Erlend blir fengslet og torturert, da er det eneste Kristin bryr seg om at han skal bli reddet. Hun holder igjen, og hun bærer bitterhet og nag, men så slipper hun helt. Slik vises den enorme kjærligheten som er mellom dem. Preben fortsetter:

– Det fine med Kristin og Erlend er at det er så mye pasjon. De er både ekstremt gode med hverandre og veldig harde med hverandre. Stykket handler om det å være sammen med et annet menneske, og det blir aldri uaktuelt. Sigrid kan også være hard mot Kristin og jeg er veldig glad for at denne vendingen kommer. For selv om det er han som har ført all denne elendigheten over de to, så kan Kristin også være stygg. Hun er ingen skinnhellig husfrue og det er godt gjort av forfatteren. – Hun er både sta og uforsonlig.

Sara fortsetter; – Jeg tenker Kristin er den frieste karakteren jeg har vært borte i. Hun velger selv hele veien. Flere ganger lar hun Erlend dra, Kristin er ikke en person som holder ham fast. Jeg opplever at de er bundet til hverandre, men det er likevel et valg de hele tiden tar. Og så er det begjær til siste sekund. De henviser til stedet i boken der Kristin drar opp til Erlend på Haugen, som i teateret er lagt til en bobil i teaterets garasje. 

– Når de møtes der oppe og Erlend spør; – Er du like kjær i meg i dag som den gangen du låg under kappa mi? Det er så vakkert når det romantiske kommer igjen slik, og de er tilbake til første gang. – De finner hverandre og mister hverandre igjen og igjen. De har vanvittig lidenskap, som aldri slutter. Sara fortsetter, – Som når Kristin sier;  Om eg har tapt tolmodet, og eg har talt til deg slik som det ikkje sømmer seg for ei hustru å tale til husbonden sin, så var det fordi du gjorde det vanskeleg for meg å heidre og lyde husbonden min så mykje som eg helst ville. Det er skikkelig power. Preben følger opp:

– Skal jeg være her for deg eller skal jeg ikke være her for deg, det er det hele boken handler om. 

Mot slutten av Korset oppdager Kristin sporet etter gifteringen på fingeren, det er hvitt og blankt med huden som en ungdom, og hun dør med en glede over at merket etter gifteringen fremdeles er der.

– Hun fikk det hun ville; kjærlighet til siste sekund, ler Sara, og Preben avslutter: – Erlends siste ord er så vakre der han sier – Det har vært for mye annet mellom deg og meg, enn kristendom og ekteskap til at vi kan gå fra hverandre som kristne ektefolk. Det er som han tenker at de to har vært noe helt spesielt, som han sier; Jeg vet ikke hva vi har holdt på med, men det har vært et eventyr.

Tekst: Hedevig Anker og Kristin Brandtsegg Johansen 

Dag Jenssen, Det Norske Teatret