The Sigrid Undset Society

Velkommen til Sigrid Undset-selskapet

Sigrid Undset-selskapet er en forening som gjennom sin virksomhet skal fremme interessen for Sigrid Undset. Til venstre og under finner du flere sider om Sigrid Undset.
No data was found
No data was found
No data was found
Comments Box SVG iconsUsed for the like, share, comment, and reaction icons
Luke 13: Men nå nytter det ikke å nekte – det er ikke stort igjen av julens idyll. Millioner av barn i land som enda kaller seg kristne holder jul i ruinbyer, millioner som er litt heldigere stilt – eller meget heldigere stilt – lever i alt slags midlertidige surrogater for hjem, i overfylte boliger hvor en alltid er nødt til å ha så mange fremmede innpå seg så ingen kan ha trang og råd til å holde juleselskaper for å få se fremmede og bryte hverdagsrutinen med det. Juletre, juleknask, juleforspisthet, det er noe de aldri har kjent, og kanskje de aldri kommer til å kjenne det. Og de som er så heldig stilt, verdslig talt da, så de kan gjøre juleinnkjøp eller reise bort i ferien og ture jul et eller annet sted, mange av dem har vel ikke annet igjen av julen enn skallet. Kjernen har de kastet bort, kjenner ikke smaken av den mere enn de millioner av barn som nå vokser opp og ikke får lov til å bli kjent med barnet fra Betlehem så meget som av navn engang. 
Det er ingenting igjen av vår barndoms jul. Det er ingenting igjen av våre forfedres glade jul. Det er ingenting tilbake annet enn det evige budskapet som engang fylte menneskenes sjeler med en så ubendig glede, så de måtte finne på alle disse høytidelige eller lystige, nesten kjærlige eller egoistiske, yndige eller plumpe skikker og seremonier for å uttrykke og feire den. De har forsvunnet smått om senn – snart er de helt forsvunnet. Julens budskap kommer til oss så nakent og skinnende som til de første kristne i Oldkirkens dager, da det ikke var noe en mintes spesielt på noen bestemte dager midtvinters, men hver dags gudstjeneste var bygget opp blandt annet omkring de tre store lovsangene om Jesu fødsel: Hans mors, som sang før gutten enda var født, at hennes sjel høylovet Herren og hennes ånd frydet seg i Gud sin frelser; Sakarias’ da han spådde om Guds frelse og syndernes forlatelse, og til slutt Simeons sang om sverdet som skal åpenbare hjertenes hemmeligheter. hentet fa Den eldste julestemning, opprinnelig trykket i Julehelg 1948, gjengitt i KIMER I KLOKKER - Sigrid Undsets jul, redigert av Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen, utgitt på St. Olav forlag. Bildet er forsiden på juleheftet Kimer I klokker.

Luke 13: "Men nå nytter det ikke å nekte – det er ikke stort igjen av julens idyll. Millioner av barn i land som enda kaller seg kristne holder jul i ruinbyer, millioner som er litt heldigere stilt – eller meget heldigere stilt – lever i alt slags midlertidige surrogater for hjem, i overfylte boliger hvor en alltid er nødt til å ha så mange fremmede innpå seg så ingen kan ha trang og råd til å holde juleselskaper for å få se fremmede og bryte hverdagsrutinen med det. Juletre, juleknask, juleforspisthet, det er noe de aldri har kjent, og kanskje de aldri kommer til å kjenne det. Og de som er så heldig stilt, verdslig talt da, så de kan gjøre juleinnkjøp eller reise bort i ferien og ture jul et eller annet sted, mange av dem har vel ikke annet igjen av julen enn skallet. Kjernen har de kastet bort, kjenner ikke smaken av den mere enn de millioner av barn som nå vokser opp og ikke får lov til å bli kjent med barnet fra Betlehem så meget som av navn engang.
Det er ingenting igjen av vår barndoms jul. Det er ingenting igjen av våre forfedres glade jul. Det er ingenting tilbake annet enn det evige budskapet som engang fylte menneskenes sjeler med en så ubendig glede, så de måtte finne på alle disse høytidelige eller lystige, nesten kjærlige eller egoistiske, yndige eller plumpe skikker og seremonier for å uttrykke og feire den. De har forsvunnet smått om senn – snart er de helt forsvunnet. Julens budskap kommer til oss så nakent og skinnende som til de første kristne i Oldkirkens dager, da det ikke var noe en mintes spesielt på noen bestemte dager midtvinters, men hver dags gudstjeneste var bygget opp blandt annet omkring de tre store lovsangene om Jesu fødsel: Hans mors, som sang før gutten enda var født, at hennes sjel høylovet Herren og hennes ånd frydet seg i Gud sin frelser; Sakarias’ da han spådde om Guds frelse og syndernes forlatelse, og til slutt Simeons sang om sverdet som skal åpenbare hjertenes hemmeligheter." hentet fa Den eldste julestemning, opprinnelig trykket i Julehelg 1948, gjengitt i KIMER I KLOKKER - Sigrid Undsets jul, redigert av Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen, utgitt på St. Olav forlag. Bildet er forsiden på juleheftet Kimer I klokker.
... Se merSe mindre

Luke 12: «Å ja. Det var da lystig hjemme i julen ofte. Så kom julebukkene. Faren slengte henne opp på sin rygg; hans trøye var iset og håret vått. For å klare hodene til de skulle i vesper, slo mennene isvann over hverandre borte ved brønnen. De lo når konene bar seg ille over dette. [...] Han matet henne med godbiter og lot henne drikke mjød av sitt beger. Så var hun ikke redd julebukkene, som ståket i stuen.
 Å far, å far –.  Min snille, kjære far – !. Storhulkende gjemte Kristin sitt ansikt i hendene. Å det skulle far hennes vite , hvordan hun hadde det denne julenatten!»
 Julen kan være de sterke følelsers tid – sorgen og bitterheten – og forsoningen, som i Kristin selve julaften skjer mellom henne og stesønnen Orm: 
«Det var skumt i hallen. Lysene på bordet var brent ut, og det var nesten slukket på åren. Kristin la mere ved til og blåste på glørne. Da så hun at Orm satt i stolen hennes. Han reiste seg opp straks stemoren ble vár ham. 
«Kjære – !» sa Kristin. «Er ikke du med far din og de andre til messen da?» 
Orm svelget en gang eller to: 
«Han glemte vel å vekke meg, kan jeg tenke. Far bød jeg skulle legge meg litt ned på den søndre sengen. Han sa han skulle vekke meg –» 
«Det var ille det, Orm,» sa Kristin. 
Gutten svarte ikke. Om litt sa han: 
«Jeg trodde du var blitt med allikevel – jeg våknet og var rent alene her i hallen –.»
«Jeg var over i kirken en stund,» svarte Kristin. 
«Tør du gå ute julenatten, du da,» spurte svennen. «Vet du ikke at åskereien kunne kommet og tatt deg – »
«Det er vel ikke bare de onde vettene som er ute i natt,» svarte hun. «Julenatten er vel alle ånder –. Jeg kjente en munk som er død nu – for Guds åsyn, tenker jeg, for han var bare god. Han fortalte meg –. Har du noen tid hørt om dyrene i stallen, hvordan de ordet seg imellom julenatten? De kunne tale latin den tiden. Så gol hanen: ‘Christus natus est!’ Nei, nu minnes jeg ikke det hele. De andre dyrene spurte hvor henne, og gjeen mekret: ‘Betlem, Betlem’ – og sauen sa: ‘Eamus, eamus’ –» 
Orm smilte hånsk:
«Tenker du jeg er slik en unge at du kan trøste meg med regler? Du skulle by til å ta meg på fanget ditt og gi meg die -» 
«Jeg sa det vel mest for å trøste meg selv, Orm,» sa Kristin stille. «Jeg ville gjerne vært med til messen, jeg òg -» 
Nu orket hun ikke lenger se på det stygge bordet. Hun gikk bort, sopte alle levninger ned i trauet og satte det på gulvet for tiken. Så fant hun starrgresstuen under benken og tørket av bordplaten.
«Vil du bli med meg bort på det vestre buret, Orm, og hente brød og saltmat, så skal vi duke til helligmorgen,» spurte Kristin.
«Hvorfor lar du ikke tjenestekvinnene dine gjøre dette?,» sa gutten.
«Slik ble jeg lært hjemme hos min far og mor,» svarte den unge konen, «at i julen skulle ingen be den annen om noe, men hver streve for å gjøre mest. Den var sælest som mest kunne tjene de andre i helligdagene.» 
«Du ber da meg,» sa Orm. 
«Det er en annen sak – du som er sønnen her på gården.» Julen i Kristin Lavransdatter. I andre bindet, Husfrue, handler det om julen både i Kristins lengsel tilbake til barndommens Jørundgård, og i dagliglivets vantrivsel med Erlend på Husaby. Teksten er hentet fra KIMER I KLOKKER, Sigrid Undsets jul, redigert av Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen, utgitt på St. Olav forlag. Bildet er forsiden av juleheftet med samme navn, som mange av historiene er hentet fra.

Luke 12: «Å ja. Det var da lystig hjemme i julen ofte. Så kom julebukkene. Faren slengte henne opp på sin rygg; hans trøye var iset og håret vått. For å klare hodene til de skulle i vesper, slo mennene isvann over hverandre borte ved brønnen. De lo når konene bar seg ille over dette. [...] Han matet henne med godbiter og lot henne drikke mjød av sitt beger. Så var hun ikke redd julebukkene, som ståket i stuen.
Å far, å far –. Min snille, kjære far – !. Storhulkende gjemte Kristin sitt ansikt i hendene. Å det skulle far hennes vite , hvordan hun hadde det denne julenatten!»
Julen kan være de sterke følelsers tid – sorgen og bitterheten – og forsoningen, som i Kristin selve julaften skjer mellom henne og stesønnen Orm:
«Det var skumt i hallen. Lysene på bordet var brent ut, og det var nesten slukket på åren. Kristin la mere ved til og blåste på glørne. Da så hun at Orm satt i stolen hennes. Han reiste seg opp straks stemoren ble vár ham.
«Kjære – !» sa Kristin. «Er ikke du med far din og de andre til messen da?»
Orm svelget en gang eller to:
«Han glemte vel å vekke meg, kan jeg tenke. Far bød jeg skulle legge meg litt ned på den søndre sengen. Han sa han skulle vekke meg –»
«Det var ille det, Orm,» sa Kristin.
Gutten svarte ikke. Om litt sa han:
«Jeg trodde du var blitt med allikevel – jeg våknet og var rent alene her i hallen –.»
«Jeg var over i kirken en stund,» svarte Kristin.
«Tør du gå ute julenatten, du da,» spurte svennen. «Vet du ikke at åskereien kunne kommet og tatt deg – »
«Det er vel ikke bare de onde vettene som er ute i natt,» svarte hun. «Julenatten er vel alle ånder –. Jeg kjente en munk som er død nu – for Guds åsyn, tenker jeg, for han var bare god. Han fortalte meg –. Har du noen tid hørt om dyrene i stallen, hvordan de ordet seg imellom julenatten? De kunne tale latin den tiden. Så gol hanen: ‘Christus natus est!’ Nei, nu minnes jeg ikke det hele. De andre dyrene spurte hvor henne, og gjeen mekret: ‘Betlem, Betlem’ – og sauen sa: ‘Eamus, eamus’ –»
Orm smilte hånsk:
«Tenker du jeg er slik en unge at du kan trøste meg med regler? Du skulle by til å ta meg på fanget ditt og gi meg die -»
«Jeg sa det vel mest for å trøste meg selv, Orm,» sa Kristin stille. «Jeg ville gjerne vært med til messen, jeg òg -»
Nu orket hun ikke lenger se på det stygge bordet. Hun gikk bort, sopte alle levninger ned i trauet og satte det på gulvet for tiken. Så fant hun starrgresstuen under benken og tørket av bordplaten.
«Vil du bli med meg bort på det vestre buret, Orm, og hente brød og saltmat, så skal vi duke til helligmorgen,» spurte Kristin.
«Hvorfor lar du ikke tjenestekvinnene dine gjøre dette?,» sa gutten.
«Slik ble jeg lært hjemme hos min far og mor,» svarte den unge konen, «at i julen skulle ingen be den annen om noe, men hver streve for å gjøre mest. Den var sælest som mest kunne tjene de andre i helligdagene.»
«Du ber da meg,» sa Orm.
«Det er en annen sak – du som er sønnen her på gården.» Julen i Kristin Lavransdatter. I andre bindet, Husfrue, handler det om julen både i Kristins lengsel tilbake til barndommens Jørundgård, og i dagliglivets vantrivsel med Erlend på Husaby. Teksten er hentet fra KIMER I KLOKKER, Sigrid Undsets jul, redigert av Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen, utgitt på St. Olav forlag. Bildet er forsiden av juleheftet med samme navn, som mange av historiene er hentet fra.
... Se merSe mindre

Luke 11: «Midnattsmessen – englemessen – var vakrere enn alt som Olav hadde kunnet tenke. Hele det store kirkerom lå i belgmørke, men i koret omkring hovedalteret brente det så mange lys, høye og lave, så det var en vegg av levende flammer. Det glimret mildt og dempet i gullmenget silke og lyste av hvite lin: alle prestene bar kantorkåper av gudvev og baldikin i natt, og de andre sangerne bar linskjorter og holdt lys i hendene, der de stod om de store bøker og sang. Arvid Finnssøn var mellom dem og flere ansette menn fra bygdene som hadde vært ved skolen i sin ungdom. Hele kirken var mett med røkelsesduft siden prosesjonen om kvelden, og de grå, duftende skyer ble ved å bølge fra alteret. Da hele koret av menn og gutter stemte i det store Gloria, var det som engler tok opp tonene og sang med fra nattemulmet oppe under loftet.
 Biskop Torfinns ansikt lyste som alabast, der han satt på sin tronstol med mitra og stav, i gyllen kåpe. Nu brøt alle messeklokkene ut og kimte, nu knelte alle ned som hadde stått eller sittet, ventende åndeløst stille på forvandlingen, som i natt ble ett med Guds fødsel i manneheimen. Olav ventet, sugende lengselsfullt; hans bønn ble ett med hans lengsel etter rettvishet og god samvit.» Julemesse i Olav Audunssøn. Hentet fra KIMER I KLOKKER, Sigrid Undsets jul, redigert av Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen, utgitt på St. Olav forlag. Bildet er fra St. Maria in Aracoeli i Roma.

Luke 11: «Midnattsmessen – englemessen – var vakrere enn alt som Olav hadde kunnet tenke. Hele det store kirkerom lå i belgmørke, men i koret omkring hovedalteret brente det så mange lys, høye og lave, så det var en vegg av levende flammer. Det glimret mildt og dempet i gullmenget silke og lyste av hvite lin: alle prestene bar kantorkåper av gudvev og baldikin i natt, og de andre sangerne bar linskjorter og holdt lys i hendene, der de stod om de store bøker og sang. Arvid Finnssøn var mellom dem og flere ansette menn fra bygdene som hadde vært ved skolen i sin ungdom. Hele kirken var mett med røkelsesduft siden prosesjonen om kvelden, og de grå, duftende skyer ble ved å bølge fra alteret. Da hele koret av menn og gutter stemte i det store Gloria, var det som engler tok opp tonene og sang med fra nattemulmet oppe under loftet.
Biskop Torfinns ansikt lyste som alabast, der han satt på sin tronstol med mitra og stav, i gyllen kåpe. Nu brøt alle messeklokkene ut og kimte, nu knelte alle ned som hadde stått eller sittet, ventende åndeløst stille på forvandlingen, som i natt ble ett med Guds fødsel i manneheimen. Olav ventet, sugende lengselsfullt; hans bønn ble ett med hans lengsel etter rettvishet og god samvit.» Julemesse i Olav Audunssøn. Hentet fra KIMER I KLOKKER, Sigrid Undsets jul, redigert av Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen, utgitt på St. Olav forlag. Bildet er fra St. Maria in Aracoeli i Roma.
... Se merSe mindre

Luke 10: «I Norge er det julaften som er den største og helligste feststund i året. Anders og Hans regner at den begynner alt om morgenen når juletreet er blitt båret inn i peisestuen og Thea bringer kassene med juletrestasen ned fra loftet. De får travelt med å pakke inn presangene og skrive utenpå og blekke til fingrene sine og genserne sine mens Mor er nede og pynter treet. Rett som det er, finner guttene et påskudd til å stikke ned. – «Mor, hvordan staver den og den navnet sitt?» I virkeligheten er det for å titte på treet og se igjen de gamle tingene. Den lille porselensengelen som sitter i toppen av treet, fikk Mormor og Morfar fra Morfars foreldre i Trondhjem da Mor var ett år gammel og skulle ha sitt første juletre. I år har engelen fått ny kjole og nytt lyserødt silkeskjerf om livet. Hvert år går litt av pynten i stykker, og Mor kjøper noen nye ting – og Anders kan huske hva som er gammelt, eldre og eldst.

Det siste Thea baker, er julekakene. Når de er kommet ut av ovnen og ligger på rad, store og runde og brune, prikket av rosiner og sukat, vanker det kaffe til hele huset i spisestuen, for julaften spiser de sen middag. Men Mor og Thea må løpe fra kaffebordet rett som det er – de siste varene kommer fra kjøpmannen, det kommer blomster, så mange så det blir vanskelig til slutt å finne plass til alle sammen. Mor leser på kortene og må telefonere til gartneren – det er noen som hun har fått fra og glemt å sende til. Og til jul skal alle venner og kjente sende hverandre blomster. Og alle budene skal ha julegaver. Anders tilbyr å holde utkikk nede ved postkassen og gi postbudet konvolutten med hans julepenger når han tørner opp en gang. Det er riktig kaldt nu, kommer han inn og rapporterer, men han påstår, «det lukter sne av luften».
I Brooklyn i eksil under krigen sitter Sigrid Undset alene og skriver om julaften som den største og helligste feststund, slik det sto for henne i et lengselens skjær. Boken Happy Days in Norway ble utgitt i 1942, det andre året i USA. To av barna, Anders og Maren Charlotte, var døde. I leiligheten i Brooklyn, satt hun og skrev om den gangen hun var en trebarnsmor med travle juler – Og selvfølgelig måtte det innledes med kapitlet «Glade jul» teksten er hentet fra Kimer I klokker, Sigrid Undsets jul, redigert av Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen, utgitt på St.Olav forlag. Bildet er fra julepyntet gågate på Lillehammer.

Luke 10: «I Norge er det julaften som er den største og helligste feststund i året. Anders og Hans regner at den begynner alt om morgenen når juletreet er blitt båret inn i peisestuen og Thea bringer kassene med juletrestasen ned fra loftet. De får travelt med å pakke inn presangene og skrive utenpå og blekke til fingrene sine og genserne sine mens Mor er nede og pynter treet. Rett som det er, finner guttene et påskudd til å stikke ned. – «Mor, hvordan staver den og den navnet sitt?» I virkeligheten er det for å titte på treet og se igjen de gamle tingene. Den lille porselensengelen som sitter i toppen av treet, fikk Mormor og Morfar fra Morfars foreldre i Trondhjem da Mor var ett år gammel og skulle ha sitt første juletre. I år har engelen fått ny kjole og nytt lyserødt silkeskjerf om livet. Hvert år går litt av pynten i stykker, og Mor kjøper noen nye ting – og Anders kan huske hva som er gammelt, eldre og eldst.

Det siste Thea baker, er julekakene. Når de er kommet ut av ovnen og ligger på rad, store og runde og brune, prikket av rosiner og sukat, vanker det kaffe til hele huset i spisestuen, for julaften spiser de sen middag. Men Mor og Thea må løpe fra kaffebordet rett som det er – de siste varene kommer fra kjøpmannen, det kommer blomster, så mange så det blir vanskelig til slutt å finne plass til alle sammen. Mor leser på kortene og må telefonere til gartneren – det er noen som hun har fått fra og glemt å sende til. Og til jul skal alle venner og kjente sende hverandre blomster. Og alle budene skal ha julegaver. Anders tilbyr å holde utkikk nede ved postkassen og gi postbudet konvolutten med hans julepenger når han tørner opp en gang. Det er riktig kaldt nu, kommer han inn og rapporterer, men han påstår, «det lukter sne av luften».
I Brooklyn i eksil under krigen sitter Sigrid Undset alene og skriver om julaften som den største og helligste feststund, slik det sto for henne i et lengselens skjær. Boken Happy Days in Norway ble utgitt i 1942, det andre året i USA. To av barna, Anders og Maren Charlotte, var døde. I leiligheten i Brooklyn, satt hun og skrev om den gangen hun var en trebarnsmor med travle juler – Og selvfølgelig måtte det innledes med kapitlet «Glade jul» teksten er hentet fra Kimer I klokker, Sigrid Undsets jul, redigert av Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen, utgitt på St.Olav forlag. Bildet er fra julepyntet gågate på Lillehammer.
... Se merSe mindre

Hvis du ikke fikk med deg årets Nobelforedrag!? Her er det!

Hva vet du om årets nobelprisvinner?
I dag, på Alfred Nobels dødsdag, finner nobelseremonien sted i Stockholm konserthus, hvor Annie Ernaux skal motta litteraturprisen.

Vi markerer dagen ved å slippe en spesialpodkast!

I november arrangerte vi i samarbeid med Litteraturhus Lillehammer og Norsk Litteraturfestival årets nobelforedrag på Lillehammer bibliotek og litteraturhus.
Da vi annonserte at kunstnerisk rådgiver i Norsk Litteraturfestival, Yukiko Dukes foredrag om Annie Ernaux og hennes forfatterskap, fikk vi flere henvendelser med ønske om at det ble publisert digitalt. Vi har derfor tatt det opp, og foredraget er nå tilgjengelig der du hører podkast.

God fornøyelse!
... Se merSe mindre

Luke 9: Brev datert Kristiania, Kontoret, Julaften 1900, 
Kjære Dea
Gledelig jul og godt nyttår, det ønsker jeg deg så meget som du kan trenge det, og så meget som du syns du har fortjent det – jeg overlader det til deg selv at afgjøre dette, eftersom jeg nu ergerlig på deg – jeg har fået et – 1 – brev fra deg iår tror jeg. Nå jaja, stakkars, du har dit, men jeg har også mitt – Jeg sidder idag, julaften, på kontoret, og her skal jeg sidde til kl. 3 –  ½ 4, så du kan nok sætte deg ind i min stemning! 
 Jeg har lovet meg selv, at du ialfald til jul skal slippe mine evige jeremiader – skulde ikke undre mig, om du helt kastede meg overbord, jeg er vist en temmelig kjedelig correspondent – men Julen er ikke, hvad den har været i gamle dage. For, Dea, hvor var den deilig da man var barn! En lang, lang dag, med en stor mørk vente-eftermiddag, overraskelser, erting – «Å jeg ved hvad du skal gi meg – » «Nei, du ved ikke det du –» så gråt og tænders gnidsel og mama, smilende og forpustet, til at trøste og hysse på os, hovedrengjøring i dukkestuen og dukkerne skulde stelles og vaskes og pyntes. Så var der lunch, sådan rigtig hyggelig ‘får ta’ det som det kan falde sig» – og utålmodighed og nervøsitet hele den lange eftermiddag udover, mens mama og papa forsikrede, at om en time, om en halv, om et kvarteer – 
 Og kornbånd på verandaen, og flesk til sylvierne, skvit, skviddervit udenfor vinduerne. 
Vort juletre var altid så deiligt, med guldtråd og glimmer og stjerner, og første juledag var vi nede og så Winter Hjelms. 
Det var beregnet på 11 unger, et stort prægtig tre der bøyde seg under taget, og fuldt af æbler og nødder og kurve med «godt» Og rundt i vinduerne hos småfolk magre, gustne juletrær, pyntet med kjeks og æbler i uldtråd. – Der måtte kunne skrives et helt kapitel om juletrærnes psykologi.
Uf nei tøv! Her sidder jeg og prøver at komme i stemning, men kan ikke – kanske kommer det i eftermiddag, – når jeg pynter vort juletre, ærgrer jeg meg bare, her er så underlig dødt og trist, vi føler oss alle meget trykket, tror jeg, i dagens anledning. Men det var meg som havde forsvoret melankolien! 
Godt nytår altså! Nu tager vi jo fat på det tyvende århundrede, jeg ønsker deg alt mulig godt i det, ønsk så du mig, at det må gå i opfyldelse som jeg ønsker mest! Du må nu endelig skrive til meg og fortelle, hvordan du har det, og hvordan du har feiret julaften – om på hospitalet eller hjemme –, og hvordan du nu trives med dit arbeide. 
Alle gode ganger er tre, altså for tredje gang, gledelig jul og godt nytår! 
Ps: Til ære for deg kjøber jeg et svensk flagg til juletreet, men den ære bør altså forpligte deg til at skrive snart !!!!!!!!!! Brevet er gjengitt i boka KIMER I KLOKKER, Sigrid Undsets jul, redigert av Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen, utgitt på St. Olav Forlag. Portrettet er tatt i den tiden hun var kontordame i Wisbech & Co, som lå i Stortingsgata, der Ferner Jacobsen ligger nå. Kontoret lå i 2. etasje.

Luke 9: Brev datert Kristiania, Kontoret, Julaften 1900,
"Kjære Dea
Gledelig jul og godt nyttår, det ønsker jeg deg så meget som du kan trenge det, og så meget som du syns du har fortjent det – jeg overlader det til deg selv at afgjøre dette, eftersom jeg nu ergerlig på deg – jeg har fået et – 1 – brev fra deg iår tror jeg. Nå jaja, stakkars, du har dit, men jeg har også mitt – Jeg sidder idag, julaften, på kontoret, og her skal jeg sidde til kl. 3 – ½ 4, så du kan nok sætte deg ind i min stemning!
Jeg har lovet meg selv, at du ialfald til jul skal slippe mine evige jeremiader – skulde ikke undre mig, om du helt kastede meg overbord, jeg er vist en temmelig kjedelig correspondent – men Julen er ikke, hvad den har været i gamle dage. For, Dea, hvor var den deilig da man var barn! En lang, lang dag, med en stor mørk vente-eftermiddag, overraskelser, erting – «Å jeg ved hvad du skal gi meg – » «Nei, du ved ikke det du –» så gråt og tænders gnidsel og mama, smilende og forpustet, til at trøste og hysse på os, hovedrengjøring i dukkestuen og dukkerne skulde stelles og vaskes og pyntes. Så var der lunch, sådan rigtig hyggelig ‘får ta’ det som det kan falde sig» – og utålmodighed og nervøsitet hele den lange eftermiddag udover, mens mama og papa forsikrede, at om en time, om en halv, om et kvarteer –
Og kornbånd på verandaen, og flesk til sylvierne, skvit, skviddervit udenfor vinduerne.
Vort juletre var altid så deiligt, med guldtråd og glimmer og stjerner, og første juledag var vi nede og så Winter Hjelms.
Det var beregnet på 11 unger, et stort prægtig tre der bøyde seg under taget, og fuldt af æbler og nødder og kurve med «godt» Og rundt i vinduerne hos småfolk magre, gustne juletrær, pyntet med kjeks og æbler i uldtråd. – Der måtte kunne skrives et helt kapitel om juletrærnes psykologi.
Uf nei tøv! Her sidder jeg og prøver at komme i stemning, men kan ikke – kanske kommer det i eftermiddag, – når jeg pynter vort juletre, ærgrer jeg meg bare, her er så underlig dødt og trist, vi føler oss alle meget trykket, tror jeg, i dagens anledning. Men det var meg som havde forsvoret melankolien!
Godt nytår altså! Nu tager vi jo fat på det tyvende århundrede, jeg ønsker deg alt mulig godt i det, ønsk så du mig, at det må gå i opfyldelse som jeg ønsker mest! Du må nu endelig skrive til meg og fortelle, hvordan du har det, og hvordan du har feiret julaften – om på hospitalet eller hjemme –, og hvordan du nu trives med dit arbeide.
Alle gode ganger er tre, altså for tredje gang, gledelig jul og godt nytår!
Ps: Til ære for deg kjøber jeg et svensk flagg til juletreet, men den ære bør altså forpligte deg til at skrive snart !!!!!!!!!!" Brevet er gjengitt i boka KIMER I KLOKKER, Sigrid Undsets jul, redigert av Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen, utgitt på St. Olav Forlag. Portrettet er tatt i den tiden hun var kontordame i Wisbech & Co, som lå i Stortingsgata, der Ferner Jacobsen ligger nå. Kontoret lå i 2. etasje.
... Se merSe mindre

Les mer om Sigrid Undset

Under finner du linker relatert til Sigrid Undset fra andre nettsider.

Finn informasjon og bilder fra Sigrid Undsets hjem Bjerkebæk.

Finn informasjon om Sigrid Undset-dagene på Lillehammer her.

Finn Sigrid Undsets bøker digitalisert hos Nasjonalbiblioteket.