Sigrid Undset-selskapet

1 uke siden

Kristinspelet tar en pause i 2026, men kommer sterkt tilbake!❤️📚❤️Kristinspelet kommer tilbake i 2027–2029 med ny regissør og nytt kunstnerisk team! ⭐️

I denne perioden markerer vi:
✨ 100 år siden Sigrid Undset mottok Nobelprisen i litteratur ✨ 30 år med Kristin Lavransdatter på Jørundgard

For å lade opp til denne storslåtte perioden tar vi et pauseår i 2026. Men vi lover spennende nyheter og glimt fra forberedelsene underveis!

Vi gleder oss til å ønske dere velkommen tilbake til en storslagen opplevelse på Jørundgard!

Foto: Fra forestillingen 2024/2025. fotograf, Eirik Berg Johansen ... Se merSe mindre

Sigrid Undset-selskapet

3 uker siden

Godt nytt år ønskes alle, med deling av dette årets nykommer, som fortsetter inn i det nye året: ET ÅR MED SIGRID UNDSET!! For en gave: : «Med like deler skam og ømhet, og kanskje et bittelite håp …»31. desember – Nyttårsaften : den lykkelige alder som ikke ble

Nyttårsaften er en terskel. Et øyeblikk der vi ser bakover med like deler skam og ømhet, og fremover – kanskje med et håp vi ikke helt tør å stole på. Er det nettopp her, i denne årlige sprekken i tiden at Sigrid møter oss som ung forfatter – i begynnelsen av tjueårene. Allerede her vekker hun oppsikt for sin modne psykologiske innsikt i unges liv, arbeid og kjærlighetsillusjoner i Kristiania – i novellesamlingen "Den lykkelige alder" (1908), og særlig i fortellingen «En fremmed».

I historien møter vi en ung kvinne, Edele Hammer, som ser livet sitt "slik det er,"– nærmere bestemt: hun vet hun lever på en livsløgn. Men hun velger å holde fast i den, fordi alternativet er tomrom: «I det hele var det ofte at Edele ikke likte Alf. Men hun elsket ham.»

Nyttårsaften er Edele er invitert til selskap. Champagneflaskene åpnes. Glassene løftes. Rundt henne begynner det nye året med støy og forventning. Alf er der – påtrengende, sår, klamrende. I det øyeblikket året tipper over i noe nytt, er det han som holder henne fast. Han kysser henne. Hun lar det skje. Ikke av lyst. Ikke av glede. Men av noe som ligner plikt – eller frykt for å elske for lite: «Kjærligheten – gang efter gang blir den revet i stykker – man lapper på den så godt man kan.»

Det er dette som gjør Sigrids nyttårsaften så ubehagelig gjenkjennelig. Ikke fordi noe dramatisk skjer, men fordi ingenting egentlig gjør det. Edele forstår alt. Hun ser sitt eget mønster. Og likevel fortsetter hun. Hun handler mot bedre vitende, og det er nettopp denne dobbeltheten som driver henne dypere inn i ensomheten. Undset skriver frem en erfaring som svir: å være reflektert nok til å forstå sin egen ulykke, men ikke sterk nok til å velge annerledes. Edele fornekter ingenting. Hun løser problemene sine ved å skape større, og lar erkjennelsen velte over seg til troen på en fremtid sakte slukner. «Hun lo hånlig til seg selv – hun husket på sine småpikedrømmer om kjærlighet.»

Nyttårsaften er full av slike lattere. De litt hule. Vi retter dem mot våre egne løfter, våre gamle forestillinger om hvem vi skulle bli. Sigrid minner oss om hvor nådeløse vi kan være mot oss selv – særlig når vi vet bedre. Og likevel: Midt i mørket finnes et svakt, men insisterende lys. Ikke i romantikken. Ikke i løftene. Men i medmenneskeligheten. Kanskje er det dét det nye året kan romme: At vi hjelper hverandre. Mindre selvforakt. Mer nåde. Den lykkelige alder er ikke lykkelig. Men den er sann. Og kanskje er det nettopp slik litteratur – som det gjør vondt å lese – fortsatt er den viktigste å ta med seg over i et nytt år?

/Utgave 1978, Aschehoug, Fontene-serien, omslag av kunstner Junn Paasche-Aasen/ ... Se merSe mindre

Sigrid Undset-selskapet

4 uker siden

Vi må dele denne også, på tredje juledag. Så vakkert skrevet om Johannes, lyset, Sigrid Undsets vei inn i det katolske universet, kloke Tordis Ørjasæter og menneskenes hjerter: følg Et år med Sigrid Undset, dag for dag inn i det nye året!🩷🌷📚27. desember: Lux — for du så forskjellig.

Tredje juledag feirer Den katolske kirke evangelisten Johannes. Han som sto Jesus nærmest, i Johannesevangeliet omtalt som «disippelen Jesus elsket». Han som sto ved korset. Han som skrev om Ordet som ble lys – Lux. Johannesdagen ligger tett på jul, og minner oss om inkarnasjonens paradoks: Barnet i krybben er samtidig Logos – Ordet, lyset, sannheten.

For Sigrid Undset ble dette etter hvert selve kjernen i både liv og diktning. Ifølge biograf Tordis Ørjasæter er det nettopp i møtet med helgenene og den katolske tradisjonen at Sigrids forfatterskap får en ny indre tyngde: «Helgenene er de uavhengige menneskene som derfor er forbilledlige for andre, modige og livsnære mens de levde her på jorden, og forbeder for senere kristne.» (Ørjasæter:1999: 40)

Ørjasæter viser hvordan helgenlitteraturen gir Sigrid Undset et språk for sammenhengen mellom liv, ansvar og tro. Den katolske livsforståelsen hadde i århundrer preget Europas åndsliv, og innenfor denne tradisjonen fantes fortellinger som kunne gi verdi og form til kvinners reelle innsats og ansvar.

I romanen "Den brennende busk" lar Sigrid en romankarakter bære navnet Johannes. Det er vanskelig å lese dette uten å høre ekkoet fra evangelisten Johannes – han som vitner om Lyset, men ikke selv er lyset. Han som ikke roper høyest, men ser klarest. Johannes i Undsets roman er heller ikke den som handler mest dramatisk. Han er ikke helten i ytre forstand. Han er den som ser, den som blir stående i erfaringen – også når erfaringen er tung, krevende og uten enkle svar.

Romanen lar oss følge et barn som ikke uten videre kan delta i verden på de voksnes premisser. Barnet blir ikke et problem som skal løses, men et menneske som må sees. Johannes’ rolle blir nettopp dette: å bli stående i blikket, i nærværet, i ansvaret. Et sentralt sted i romanen understrekes dette radikalt: «Sannheten er ikke slik som han hittil hadde stilt det for sig selv — for du så forskjellig.» Her brytes forestillingen om én felles målestokk. Det finnes ikke én normal erfaring, én riktig vei. Johannes lærer – langsomt og smertefullt – at sannheten ikke er universell på den måten samfunnet gjerne vil ha den til å være. Den er relasjonell. Situert. Knyttet til dette barnet, dette livet.

Johannes er ikke den som forklarer lidelsen bort. Han forsøker ikke å gi den mening gjennom abstrakte begreper. Han blir stående i den. Sigrid lar ham erkjenne at kjærligheten ikke er betinget av fremtid, nytte eller utvikling: «— for du så forskjellig.» Dette «du» rommer både barnet og Gud. Det rommer også mennesket som må gi slipp på forestillingen om kontroll, om lineær utvikling, om et liv som kan planlegges.

Hos Undset blir lyset derfor ikke triumferende. Det er ikke blendende. Det er et stille lys, et lys som gjør det mulig å se – også det som er vanskelig å elske. Johannes er ikke den som handler høyest eller sterkest. Han er den som blir. Den som ser. Og i det, vitner han – slik evangelisten Johannes gjør – om et lys som ikke kan eies, bare mottas.

Tordis Ørjasæter beskriver hvordan Sigrids katolske vending ikke er en flukt fra verden, men en fordypning i den: «Det var ikke lett å samle seg om ny diktning etter krafttaket med de store middelalderromanene om Kristin Lavransdatter og Olav Audunssøn og midt i det herjede forsvaret for den katolske kirke.» (ibid.) Og likevel: nettopp her finner hun et språk for nåde, lys og menneskelig ansvar. Slik Johannes-evangeliet selv gjør: «Med andre ord: Katolikken Sigrid Undset kunne ikke lenger skrive som før. Men hun var heller ikke ferdig med verden.»

På Johannesmesse, tredje juledag, leser kirken ordene: «Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.» For Sigrid blir dette ikke bare teologi, men litteratur – selve livet.

/Johannes som vitne: Tidlig katakombefreske fra Roma (ca. 300-tallet): Kristus i sentrum, omgitt av vitnene. Johannes med bok i fanget til høyre på bildet, ikke fremhevet – han peker ikke på seg selv, men på Lyset./ ... Se merSe mindre

Sigrid Undset-selskapet

4 uker siden

Gledelig jul! Vi må dele denne vakre teksten om Sigrid Undsets jul: «Mellom midnattsmessens lys og kjøkkenets kaffe finnes Sigrid Undsets jul. Ikke stor, ikke sosial - men alvorlig, valgt og gjennomlyst!» anbefaler alle å følge «Et år med Sigrid Undset» inn i det nye året!❤️🗝️📚Første juledag 1930 : Midnattsmesse

En katolsk midnattsmesse feires natt til 25. desember, og starter vanligvis kl. 24.00 på julaften. Denne julen i 1930 er Sigrid Undset utslitt, mettet av plikter – og ferdig med slektens forventninger. I biografien "Menneskenes hjerter" skriver forfatter Tordis Ørjasæter: «Hun måtte resignere når det gjaldt slekten denne julen 1930. Hun orket ikke det store familiejulemylderet lenger.» (2004:251)

I stedet velger Sigrid stillheten. Sammen med barna går hun til midnattsmesse. Ørjasæter forteller: «Som vanlig stilte Fredrik Bøe opp med bil og kjørte dem gjennom skogen hvor trærne sto fulle av ny sne.» Midnatssmessen er et rom for indre erfaring. I Sigrids egen juletekst folder julefortellingen seg ut som en sanselig visjon – nesten uten tidsavstand mellom Betlehem og nået: «Og pilegrimsferden går gjennom ørkenen, over skar i fjellkjedene, forbi den ene lille hvite østerlandske by etter den annen.»

Hun skriver frem krybben, barnet, lyset: «Hans øyne stråler lyset – Lumen de Lumine – det lys som mørket ikke forsto.» For Sigrid handler julen om inkarnasjonen: det ufattelige at noe hellig blir lagt i menneskelige hender, i Jesusbarnet: «selve kjærlighetens glødende arnested».

Etter messen går veien hjem. Stillheten fortsetter, men nå i det nære og jordiske. Ørjasæter skriver om denne grytidligere morgenen :«Og hjemme på Bjerkebæk ventet Mathea Mortensstuen med varm kaffe og god frokost en tidlig juledagsmorgen.» Mellom midnattsmessens lys og kjøkkenets kaffe finnes Sigrid Undsets jul. Ikke stor, ikke sosial – men alvorlig, valgt, og gjennomlyst.

Madonnina (1897), malt av Roberto Ferruzzi. ... Se merSe mindre