Sigrid Undset-selskapet

1 dag siden

Luke 13: "Men nå nytter det ikke å nekte – det er ikke stort igjen av julens idyll. Millioner av barn i land som enda kaller seg kristne holder jul i ruinbyer, millioner som er litt heldigere stilt – eller meget heldigere stilt – lever i alt slags midlertidige surrogater for hjem, i overfylte boliger hvor en alltid er nødt til å ha så mange fremmede innpå seg så ingen kan ha trang og råd til å holde juleselskaper for å få se fremmede og bryte hverdagsrutinen med det. Juletre, juleknask, juleforspisthet, det er noe de aldri har kjent, og kanskje de aldri kommer til å kjenne det. Og de som er så heldig stilt, verdslig talt da, så de kan gjøre juleinnkjøp eller reise bort i ferien og ture jul et eller annet sted, mange av dem har vel ikke annet igjen av julen enn skallet. Kjernen har de kastet bort, kjenner ikke smaken av den mere enn de millioner av barn som nå vokser opp og ikke får lov til å bli kjent med barnet fra Betlehem så meget som av navn engang.
Det er ingenting igjen av vår barndoms jul. Det er ingenting igjen av våre forfedres glade jul. Det er ingenting tilbake annet enn det evige budskapet som engang fylte menneskenes sjeler med en så ubendig glede, så de måtte finne på alle disse høytidelige eller lystige, nesten kjærlige eller egoistiske, yndige eller plumpe skikker og seremonier for å uttrykke og feire den. De har forsvunnet smått om senn – snart er de helt forsvunnet. Julens budskap kommer til oss så nakent og skinnende som til de første kristne i Oldkirkens dager, da det ikke var noe en mintes spesielt på noen bestemte dager midtvinters, men hver dags gudstjeneste var bygget opp blandt annet omkring de tre store lovsangene om Jesu fødsel: Hans mors, som sang før gutten enda var født, at hennes sjel høylovet Herren og hennes ånd frydet seg i Gud sin frelser; Sakarias’ da han spådde om Guds frelse og syndernes forlatelse, og til slutt Simeons sang om sverdet som skal åpenbare hjertenes hemmeligheter." hentet fa Den eldste julestemning, opprinnelig trykket i Julehelg 1948, gjengitt i KIMER I KLOKKER - Sigrid Undsets jul, redigert av Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen, utgitt på St. Olav forlag. Bildet er forsiden på juleheftet Kimer I klokker. ... Se merSe mindre

Sigrid Undset-selskapet

2 dager siden

Luke 12: «Å ja. Det var da lystig hjemme i julen ofte. Så kom julebukkene. Faren slengte henne opp på sin rygg; hans trøye var iset og håret vått. For å klare hodene til de skulle i vesper, slo mennene isvann over hverandre borte ved brønnen. De lo når konene bar seg ille over dette. [...] Han matet henne med godbiter og lot henne drikke mjød av sitt beger. Så var hun ikke redd julebukkene, som ståket i stuen.
Å far, å far –. Min snille, kjære far – !. Storhulkende gjemte Kristin sitt ansikt i hendene. Å det skulle far hennes vite , hvordan hun hadde det denne julenatten!»
Julen kan være de sterke følelsers tid – sorgen og bitterheten – og forsoningen, som i Kristin selve julaften skjer mellom henne og stesønnen Orm:
«Det var skumt i hallen. Lysene på bordet var brent ut, og det var nesten slukket på åren. Kristin la mere ved til og blåste på glørne. Da så hun at Orm satt i stolen hennes. Han reiste seg opp straks stemoren ble vár ham.
«Kjære – !» sa Kristin. «Er ikke du med far din og de andre til messen da?»
Orm svelget en gang eller to:
«Han glemte vel å vekke meg, kan jeg tenke. Far bød jeg skulle legge meg litt ned på den søndre sengen. Han sa han skulle vekke meg –»
«Det var ille det, Orm,» sa Kristin.
Gutten svarte ikke. Om litt sa han:
«Jeg trodde du var blitt med allikevel – jeg våknet og var rent alene her i hallen –.»
«Jeg var over i kirken en stund,» svarte Kristin.
«Tør du gå ute julenatten, du da,» spurte svennen. «Vet du ikke at åskereien kunne kommet og tatt deg – »
«Det er vel ikke bare de onde vettene som er ute i natt,» svarte hun. «Julenatten er vel alle ånder –. Jeg kjente en munk som er død nu – for Guds åsyn, tenker jeg, for han var bare god. Han fortalte meg –. Har du noen tid hørt om dyrene i stallen, hvordan de ordet seg imellom julenatten? De kunne tale latin den tiden. Så gol hanen: ‘Christus natus est!’ Nei, nu minnes jeg ikke det hele. De andre dyrene spurte hvor henne, og gjeen mekret: ‘Betlem, Betlem’ – og sauen sa: ‘Eamus, eamus’ –»
Orm smilte hånsk:
«Tenker du jeg er slik en unge at du kan trøste meg med regler? Du skulle by til å ta meg på fanget ditt og gi meg die -»
«Jeg sa det vel mest for å trøste meg selv, Orm,» sa Kristin stille. «Jeg ville gjerne vært med til messen, jeg òg -»
Nu orket hun ikke lenger se på det stygge bordet. Hun gikk bort, sopte alle levninger ned i trauet og satte det på gulvet for tiken. Så fant hun starrgresstuen under benken og tørket av bordplaten.
«Vil du bli med meg bort på det vestre buret, Orm, og hente brød og saltmat, så skal vi duke til helligmorgen,» spurte Kristin.
«Hvorfor lar du ikke tjenestekvinnene dine gjøre dette?,» sa gutten.
«Slik ble jeg lært hjemme hos min far og mor,» svarte den unge konen, «at i julen skulle ingen be den annen om noe, men hver streve for å gjøre mest. Den var sælest som mest kunne tjene de andre i helligdagene.»
«Du ber da meg,» sa Orm.
«Det er en annen sak – du som er sønnen her på gården.» Julen i Kristin Lavransdatter. I andre bindet, Husfrue, handler det om julen både i Kristins lengsel tilbake til barndommens Jørundgård, og i dagliglivets vantrivsel med Erlend på Husaby. Teksten er hentet fra KIMER I KLOKKER, Sigrid Undsets jul, redigert av Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen, utgitt på St. Olav forlag. Bildet er forsiden av juleheftet med samme navn, som mange av historiene er hentet fra. ... Se merSe mindre

Sigrid Undset-selskapet

3 dager siden

Luke 11: «Midnattsmessen – englemessen – var vakrere enn alt som Olav hadde kunnet tenke. Hele det store kirkerom lå i belgmørke, men i koret omkring hovedalteret brente det så mange lys, høye og lave, så det var en vegg av levende flammer. Det glimret mildt og dempet i gullmenget silke og lyste av hvite lin: alle prestene bar kantorkåper av gudvev og baldikin i natt, og de andre sangerne bar linskjorter og holdt lys i hendene, der de stod om de store bøker og sang. Arvid Finnssøn var mellom dem og flere ansette menn fra bygdene som hadde vært ved skolen i sin ungdom. Hele kirken var mett med røkelsesduft siden prosesjonen om kvelden, og de grå, duftende skyer ble ved å bølge fra alteret. Da hele koret av menn og gutter stemte i det store Gloria, var det som engler tok opp tonene og sang med fra nattemulmet oppe under loftet.
Biskop Torfinns ansikt lyste som alabast, der han satt på sin tronstol med mitra og stav, i gyllen kåpe. Nu brøt alle messeklokkene ut og kimte, nu knelte alle ned som hadde stått eller sittet, ventende åndeløst stille på forvandlingen, som i natt ble ett med Guds fødsel i manneheimen. Olav ventet, sugende lengselsfullt; hans bønn ble ett med hans lengsel etter rettvishet og god samvit.» Julemesse i Olav Audunssøn. Hentet fra KIMER I KLOKKER, Sigrid Undsets jul, redigert av Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen, utgitt på St. Olav forlag. Bildet er fra St. Maria in Aracoeli i Roma. ... Se merSe mindre

Sigrid Undset-selskapet

4 dager siden

Luke 10: «I Norge er det julaften som er den største og helligste feststund i året. Anders og Hans regner at den begynner alt om morgenen når juletreet er blitt båret inn i peisestuen og Thea bringer kassene med juletrestasen ned fra loftet. De får travelt med å pakke inn presangene og skrive utenpå og blekke til fingrene sine og genserne sine mens Mor er nede og pynter treet. Rett som det er, finner guttene et påskudd til å stikke ned. – «Mor, hvordan staver den og den navnet sitt?» I virkeligheten er det for å titte på treet og se igjen de gamle tingene. Den lille porselensengelen som sitter i toppen av treet, fikk Mormor og Morfar fra Morfars foreldre i Trondhjem da Mor var ett år gammel og skulle ha sitt første juletre. I år har engelen fått ny kjole og nytt lyserødt silkeskjerf om livet. Hvert år går litt av pynten i stykker, og Mor kjøper noen nye ting – og Anders kan huske hva som er gammelt, eldre og eldst.

Det siste Thea baker, er julekakene. Når de er kommet ut av ovnen og ligger på rad, store og runde og brune, prikket av rosiner og sukat, vanker det kaffe til hele huset i spisestuen, for julaften spiser de sen middag. Men Mor og Thea må løpe fra kaffebordet rett som det er – de siste varene kommer fra kjøpmannen, det kommer blomster, så mange så det blir vanskelig til slutt å finne plass til alle sammen. Mor leser på kortene og må telefonere til gartneren – det er noen som hun har fått fra og glemt å sende til. Og til jul skal alle venner og kjente sende hverandre blomster. Og alle budene skal ha julegaver. Anders tilbyr å holde utkikk nede ved postkassen og gi postbudet konvolutten med hans julepenger når han tørner opp en gang. Det er riktig kaldt nu, kommer han inn og rapporterer, men han påstår, «det lukter sne av luften».
I Brooklyn i eksil under krigen sitter Sigrid Undset alene og skriver om julaften som den største og helligste feststund, slik det sto for henne i et lengselens skjær. Boken Happy Days in Norway ble utgitt i 1942, det andre året i USA. To av barna, Anders og Maren Charlotte, var døde. I leiligheten i Brooklyn, satt hun og skrev om den gangen hun var en trebarnsmor med travle juler – Og selvfølgelig måtte det innledes med kapitlet «Glade jul» teksten er hentet fra Kimer I klokker, Sigrid Undsets jul, redigert av Tordis Ørjasæter og Kristin Brandtsegg Johansen, utgitt på St.Olav forlag. Bildet er fra julepyntet gågate på Lillehammer. ... Se merSe mindre