Sigrid Undset-selskapet

1 uke siden

Vi må dele denne fine historien om Sigrid Undset og Anders Sandvig, to nære venner og historiesamlere! Følg Et år med Sigrid Undset!🗝️📚🦉9. mai Sigrid Undset, Anders Sandvig og Maihaugen

Den niende mai 1937 var Anders Sandvig syttifem år. Sigrid Undset hadde lenge støttet hans arbeid med De Sandvigske Samlinger, blant annet med gjenstander hun selv valgte ut og ga bort. På Anders Sandvigs store dag overrakte hun ham en unik bronsegryte fra middelalderen, en gave som siden har blitt en del av samlingene på Maihaugen. Det var en typisk Undset-gest: gjennomtenkt, historisk forankret og stille sjenerøs. Gaven var i utgangspunktet registrert som testamentarisk, men Sigrid valgte å overrekke den personlig; på Anders sin fødselsdag, som en hyllest til et livsverk hun delte kjærligheten til.

Anders Sandvig hadde begynt å samle fra 1887. Det startet med gamle gjenstander fra bondekulturen, folkekunst og håndverkeres verktøy; og vokste til noe langt større. Hele gårdstun og setre ble flyttet til museet. Da samlingen åpnet på Maihaugen 2. juli 1904, var det under navnet De Sandvigske Samlinger, og Sandvig hadde allerede formulert en visjon som var like dristig som den var presis:
«...saadan som jeg ser Maihaugen fuldt færdig, skal den være en samling af hjem hvor man kan gaa lige ind til de mennesker, som har levet i dem, og lære deres livsformer at kjende, deres smag, deres arbeide.» (Anders Sandvig, forord til De Sandvigske Samlinger, november 1907)

Det var ikke et museum om ting. Det var et museum om mennesker. Og det var nettopp dette som grep Sigrid; hun som selv hadde viet sitt forfatterskap til å forstå hvordan mennesker lever, arbeider og bærer sin tid. Hun var registrert som giver av 137 gjenstander, med stort og smått, alt fra den unike bronsegryta til brosjer, spenner og knapper. Sandvig ville ha alt: «Ikke bare storgaarden med sine mange huse og sit ættestolte udstyr – ogsaa småbondens og husmandens hjem, bygdekunstnerens stue borte i baglien og sætervangen langt til skogs.» (Ibid.)

Her møttes to store kulturbevarere. Sigrid, som i sine romaner hadde vist at middelalderens mennesker var like levende og sammensatte som oss selv, og Anders, som med sine hender og sin tannlegelønn hadde reddet det materielle minnesmerket etter dem. Bjerkebæk, Sigrid Undsets hjem fra 1919, ligger like ved Maihaugen, og ble siden selv en del av Stiftelsen Lillehammer museum, slik at de to dikterhjemmene Bjerkebæk og Aulestad ble søsterinstitusjoner under samme tak som Sandvigs samlinger.

Sigrid støttet Anders også med pengegaver, og hun deltok aktivt i byens kulturliv på måter som naturlig flettet seg inn i museets verden. Da karnevalstoget en gang dro gjennom Storgata, var det hun selv som ga stemme til trollkjerringen i toget, og hun kjente Lillehammer innenfra, slik hun kjente alle steder hun beskrev:
«Men da toget startet fra den store kjøpmannsgården nørst i Storgaten skinnet solen. I spissen gikk spillemennene med feler og klarinetter og spilte den vakre, gamle brudemarsjen til Dalsbøn.» (Lykkelige dager, 1983:233)

Og naturen var alltid til stede – den samme naturen som Anders ville bevare i sitt museum, den samme som Sigrid hørte fra soverommet på Bjerkebæk: «Duren fra fossene borte i skogen kunde en som oftest høre fra soveværelsesvinduene opp i annen etasje. I flomtiden om våren var det som huset vibrerte ganske svakt og ustanselig, under det tordnende fjerne drønn.» (Lykkelige dager, 1983:164)

Da hun i 1928 fikk Nobelprisen i litteratur, spurte avisen Lillehammer Tilskuer hva hun kjente på. Svaret var lakonisk og karakteristisk: «Jeg kan ikke si jeg har begyndt at føle noget til den endda. Men jeg er selvfølgelig forfærdelig glad; ellers maatte jeg da være endda rarere end jeg har ord for at være.» På spørsmål om planer svarte hun at hun ikke hadde tenkt å gjøre noen forandring: «Jeg fortsetter som før.» Det var hennes måte. Nobelprisen ble båret lett. Bronsegryta ble gitt stille. Og De Sandvigske Samlinger fikk en av sine fineste givere – en kvinne som visste at det ikke bare er bøker som bevarer det et menneske har tenkt og kjent og levd. ... Se merSe mindre

Sigrid Undset-selskapet

3 uker siden

På denne skjebnesvangre dagen i Sigrid Undsets liv, må vi dele denne. Takk for sterke glimt inn i aprildagene Birgitte Kleivset og Et år med Et år med Sigrid Undset❤️🗝️📚27. april 1940 Et skudd ved Segalstad bro

Det er ettermiddag, klokken nærmer seg 17. Ved Segalstad bro i Gausdal møtes de tyske styrkene fra sør og nord. Fenrik Anders Svarstad er ved broen. Han har ordre om å holde den, angripe fienden på andre siden. Han er 27 år. Mørket faller på, han foretar en rekognosering mot broen. Et skudd faller. Klokken er ca. 21.00 den 27. april 1940. Anders Svarstad, fra Fåberg kommune, er død. Han er en av 860 militære og 300 sivile som mister livet under kampene om Norge dette første året av krigen. (Gidske Anderson 1991:319) Han er også Sigrid Undsets eldste sønn.

Sigrid er på dette tidspunktet på vei til Sverige langs norgekysten, har nettopp forlatt Dovre, og vet ingenting. Meldingen om Anders' død når de svenske mediene før den når henne. En reporter ringer til vennen Alice Lyttkens og forteller nyheten. Yngve Lyttkens kontakter redaktøren, som lover å holde nyheten tilbake «såpass humane var mediene i de dagene» (1991:322).

Den 10. mai kjører Sigrid inn på jernbanestasjonen i Stockholm. Søsteren Ragnhild er der. Alice Lyttkens er der. De vet begge hva som har skjedd. Sigrid vet ingenting. Det skal gå et helt døgn før noen tar mot til seg. Da Sigrid endelig ser ut til å ville gå til Røde Kors for å få greie på hvor sønnene befant seg, beskrives hun av Alice Lyttkens slik: «Snygg klär, bustete hår, og med et par tilsilte støvler. Men hun så glad ut» (1991:323).

Alice Lyttkens beskriver morgenen da hun må fortelle det, i sine memoarer. De sitter overfor hverandre ved bordet i biblioteket, drikker morgenkaffe. Sigrid er i godt humør, «hadde tänt dagens första cigarett» (Ibid.) Så strekker Alice hånden over bordet og sier: «Sigrid, det har hänt något tråkigt.» Sigrid fester de store øynene på henne og spør: «Är det Anders?» Alice svarer: «En tysk kula dödade honom. Det var i Gausdal» (Ibid.) Sigrid trykker hånden hardt. En tanke flyr gjennom Alices hode: «Hur kan så små och speda händer besitta en så oerhörd kraft?» (Ibid.)

Så lener Sigrid hodet i hendene og stønner som et såret dyr. Så løfter hun det igjen. Med fullstendig behersket stemme sier hun at hun er stolt over Anders, som har dødd for sitt fedreland.
«Ikke med et ord nevnte hun sønnens død» (1991:324).

Ragnar Swanström, som møter Sigrid dagene etter på Nordstedt & Söners forlag i Stockholm, sier at det eneste uvanlige ved henne er at hun, den alltid tause og tilbakeholdne damen, «lavmælt begynte å snakke intenst og med overbevisning om krigen i Norge» (Ibid.) Sorgen nevnes ikke. Den er hennes. Den tilhører ikke offentligheten, ikke mediene som venter på en uttalelse, ikke den norske forfatteren som nå har blitt et symbol. Sigrid har alltid visst å skille mellom det hun gir verden og det hun beholder. Hun har skrevet om tap, om sorg, om mødre som mister barn; med en presisjon som gjør leseren stum. Men det er litteratur. Livet er noe annet.

Da Swanström finner fram en skrivemaskin og spør om hun kan tenke seg å skrive noe om 17. mai, skriver hun artikkelen «17. mai 1940». Den slutter slik: «De som vil høste der de aldri har sådd, bo der de intet har bygget, bare brent og brutt ned — la dem aldri tro at vi gir opp kravet på rettferdighet» (1991:324). Ikke sorgen. Den gir hun ikke. «Med disse ordene er Sigrid Undset mobilisert» (Ibid.) Masken sitter. Og bak den: en mor som har mistet sitt barn, og som aldri vil snakke om det i offentligheten. ... Se merSe mindre

Sigrid Undset-selskapet

3 uker siden

Følg med på disse daglige, presise innblikkene i Sigrid Undsets liv og forfatterskap. Denne må vi dele, så viktig å minne om Sigrid Undsets politiske kraft og mot, og alt hun måtte ofre disse aprildagene, da hun måtte flykte fra Bjerkebæk - Sigrid Undsets hjem og mistet sin eldste sønn.23. april 1940 «Et hatefuldt opprop mot Tyskland»

Mens Sigrid flykter nordover langs kysten, sitter Hitler-Tyskland og noterer seg hvert trekk hun gjør. Det hadde begynt to dager tidligere, da hun hadde talt inn på plater på et loft over jernbanestasjonen på Otta; Norges første frie krigstale, sendt til nærmeste norske militære flyplass, fløyet til England og kringkastet over BBC til Norge. «Kjære landsmenn!» begynner hun. «Vår fredsommelighet har i århundrer vært en nødvendighet, og en dyd etter vårt eget hjerte er den også blitt. Men vi har i og for seg ikke gitt verden grunn til å tro at vi er et feigt folk» (Gidske Anderson, 2003:312).

Det er Sigrids krigstale, og så skal en ny epoke starter i alle nordmenns, og i hennes, liv. Dags dato sender Hitlers kulturminister Joseph Goebbels et direktiv til sitt propagandaministerium om å trekke Sigrid Undsets bøker ut av salg. Begrunnelsen er at dikteren har sendt ut et «hatefuldt opprop mot Tyskland». Direktivet går videre til litteraturavdelingen i Goebbels ministerium, og derfra som et tilleggsdirektiv til alle redaktører i Tyskland: det er heretter forbudt å nevne den norske nobelpristager Sigrid Undsets navn — hun som har utgitt 22 bøker i Tyskland (2003:318).

Hun er 58 år gammel, en stor og livskraftig dikter, verdensberømt. Og denne krigen knekker henne, skriver Anderson, Sigrid dør i 1949. «Jeg føler det nesten som det er de mørke skjebnekrefter, de som hun hele sitt liv har grublet over og som har gått som en mørk vev i alle hennes bøker, som rammer henne brutalt» (Ibid.)

Sigrid vet foreløpig ingenting om direktivet fra Berlin. Hun er ombord på motorkutteren «Kryssern» hos skipper Knut Huse, på vei nordover langs den vakre, krigsherjede kysten. Havet ligger stille og blankt. Fjellene stiger rett opp fra vannet. Og hun skriver; som politisk flyktning, ennå uvitende om at vestmaktene vil seire — om det landet hun nekter å gi opp: «Vi gir ikke opp vår rett til det, om vi skal vente hundre år på å få den» (2003:316). ... Se merSe mindre