Sigrid Undset-selskapet

2 uker siden

Vi må dele denne fine, dagens refleksjon over Kristin Lavransdatter og apostelen Mathias og hvordan forståelsen av helgen- og messedager strukturerte livet og året!24. februar 1320 – Mathiasmesse og middelalderhusfruens alvor

I den gamle katolske kalenderen var 24. februar Mathiasmesse; minnedagen for apostelen Mattias, han som ble valgt inn i kretsen etter Judas. En dag som handler om å tre inn i et ansvar som allerede finnes, men som nå må bæres av en ny. Før reformasjonen levde folk i Norge i denne rytmen. Helgendagene var strukturen livet var vevd inn i. Årstid, arbeid og fellesskap fulgte kirkens kalender. Når vi leser romanen "Husfrue," i Kristin Lavransdatter-triologien er det dette verdensbildet Sigrid skriver frem.

Romankarakteren Kristin trer inn i sitt "kall" nettopp slik apostelen Mattias gjorde: ikke som den første, men som den som må overta ansvaret. Allerede når hun føres hjem til Husaby av ektemannen Erlend, ligger alvorstonen under det festlige. Erlend peker frem mot gården og sier: «Der ser du Husaby, Kristin. Gud unde dig mange glade dager der, hustru min!» (1921:5) Ordene er varme, men Kristin kjenner noe annet. Hun kjenner tyngden. Hun vet at hun ikke bare føres hjem som brud – hun føres hjem som ansvarlig leder for husholdet.

Inne i hallen, under våpen og brennende lys, skjer den symbolske handlingen som forvandler henne fra ung kvinne til ansvarlig husfrue: «Han hegtet det tunge knippe paa Kristins belte» (1921:8) Og så den formelle hilsenen: «Hil og sæl i gaarden din, husfrue!» (Ibid.) Nøklene betyr myndighet, makt og plikt. Kristin får makt over gården, men samtidig ansvar for dens orden, moral og fremtid. I et middelaldersk univers er ikke husholdningen bare praktisk, den er en del av katolsk ordning.

Allerede de første dagene ser hun hva hun har overtatt: «Mangt og meget hadde hun set alt disse dagene.» (1921:9) Sigrid lar blikket hennes være nøkternt, nesten nådeløst: «Vanstel hadde hun set overalt» (Ibid.) Dette er ikke romantisk middelalder. Det er mugg, skitt, forfall, sløsing. Og i dette øyeblikket begynner hennes virkelige gjerning. Ikke som festens midtpunkt, men som den som rydder opp etter festen. Her var der bare å brette opp ermene: «Saa tok Kristin Lavransdatter paa at styre og stelle i huset sit.» (1921:11) Hun går inn i rollen. Hun begynner å bære. Samtidig bærer hun et annet ansvar – barnet under beltet. Og her ligger romanens skjøre nerve. Midt i arbeidet, midt i viljen til å rette opp og bygge, gnager angsten: «Men det andet og det værste var at hun kjendte ikke liv hos barnet, hun bar.» (1921:13)

Husfrueallet var blandet med skyld, frykt og sårhet. Kristin har brutt før hun ble husfrue. Hun trer inn i ansvaret uten uskyld. Mathias ble valgt inn etter svik. Kristin trer inn i sitt husfruekall etter hennes og Erlends synd. Likevel lar Sigrid henne ikke vike. Hun svarer på kallet – ikke med fromme ord, men med arbeid, orden, handling. Når Kristin får nøklene, skjer det i et univers hvor alt har åndelig betydning. Å styre en gård er økonomi, forvaltning av arv, ætt og fremtid og kjærlighet. Å leve med hjerne og hjerte. Dagens Mathiasmesse minner oss om dette: Noen ganger kalles vi ikke fordi vi er verdige. Vi kalles fordi noen må bære. Og Kristin bærer. ... Se merSe mindre