The Sigrid Undset Society
The Sigrid Undset Society
Under finner du linker relatert til Sigrid Undset fra andre nettsider.
Finn informasjon og bilder fra Sigrid Undsets hjem Bjerkebæk.
Finn Sigrid Undsets bøker digitalisert hos Nasjonalbiblioteket.
Til bords med Sigrid Undset i aulaen på Bjerkebæk! Det var dekket til fest, fullt hus og stor stemning! Menyen var satt sammen med inspirasjon fra nobelmenyene i Stockholm i 1928, Sigrid Undsets interesse for italiensk mat og utdrag fra litteraturen, spesielt mat Kristin Lavransdatter serverer på Husaby, «rypekyllinger i kapper av fint flesk» og «renstunger i rihnskvin». Paa Bordet hadde laget og serverte en nydelig fireretters meny. Liv Emma Thorsen og Torunn M. Eriksen holdt kunnskapsrike og tankevekkende bordtaler om henholdsvis norske kostholdsråd og hvordan grunnleggelsen av Norsk litteraturfestival for 33 år siden, med små innblikk i Sigrid Undsets liv og forfatterskap underveis! Takk til alle som kom! Dette har blitt en staselig tradisjon under festivalen! ... Se merSe mindre
Det var en stor glede å ønske forfatteren Ida Jessen velkommen til Bjerkebæk i dag, hun holdt en glimrende Sigrid Undset-forelesning, der hun gikk inn i skjebnesterke situasjoner og hendelser i Sigrid Undsets biografi og forfatterskap! Aulaen på Bjerkebæk var fullsatt av et trollbundet publikum! Forelesningen blir tradisjonen tro trykket i Gymnadenia🗝️📚 ... Se merSe mindre
Denne uka braker det løs med litteraturfestival på Lillehammer, blant mange forfattere kommer Ida Jessen til byen, og på fredag skal hun holde årets Sigrid Undset-forelesning på Bjerkebæk. Her forteller hun at hun ble «fullstendig besatt av Sigrid Undset» ... Se merSe mindre
Denne må vi dele! Takk Bok365.no
bok365.no/artikkel/kan-du-din-undset/?fbclid=IwZnRzaASJFtJleHRuA2FlbQIxMQBzcnRjBmFwcF9pZAo2NjI4NT... ... Se merSe mindre
Stor stemning, Sigrid Undsets Bjerkebæk er åpnet for sesongen, fødselsdag er feiret med fyrstekake, bobler og kaffe! Vi fikk være med «behind the scene» om hvordan utstillingen EN MODERNE MIDDELALDER ble til, ved kurator Cecilie Skeide og Kristin Brandtsegg Johansen. Takk til alle som kom! Og til Paa bordet som serverte den beste fyrstekaka! Og til alle: Velkommen til Bjerkebæk og til Lillehammer kunstmuseum!❤️🌷🐞 ... Se merSe mindre
Denne må vi dele på dagen i dag, Sigrid Undsets fødselsdag og sesongåpning på Bjerkebæk! Velkommen dit, og takk for Et år med Sigrid Undset!🌷❤️🌷20. mai 1882 I dag fyller Sigrid Undset 144 år!
Den 20. mai 1882 ble Sigrid født i Kalundborg; i «en stor gammel enetasjes gård, med en elegant empirefacade ut mot torvet og fløier til to sidegater» (1997:12). Det var en dansk by, et dansk hus, en dansk morgen. At hun siden skulle bli Norges mest berømte romanforfatter, var, som biograf Liv Bliksrud presist formulerer det, var tilfeldig: «Det var bare en tilfeldighet som gjorde at Sigrid Undset ble en norsk, og ikke en dansk forfatter» (1997:11). Slik begynner historien om Sigrid; moren Charlotte, født Gyth, kom fra en av Danmarks fremste familier. Bestefaren i Kalundborg var en sentral skikkelse i lokalsamfunnet, en mann som «drev folkeopplysning, hagebruk og jordbruk og vaksinerte egenhendig sine sognebarn mot kopper» (1997:13). I dette miljøet tilbrakte Sigrid sine første år. Sommerferie hos besteforeldrene ble også en innføring i dansk historie, danske landskap, dansk ånd. Charlotte påsto at hun som liten hadde kunnet høre «de dumpe drønn av kanonene når hun la øret til jorden» fra slaget ved Dybbøl i 1864 (1997:13). Slik lød fortiden inn i barnekroppen.
Da faren Ingvald Martin Undset døde tidlig og Charlotte ble stående alene med tre døtre i Kristiania, ble det tydeligere enn noensinne hva Sigrid hadde med seg hjemmefra. Hun var, ifølge Liv Bliksrud, «et meget intelligent person av den typen som hadde lett for å lære alt som interesserte henne, men utålmodig med det hun fant kjedelig, hissig og oppfarende med markerte sympatier og antipatier, viljesterk og egenrådig» (1997:11). Dette var moren. Og dette var, i høy grad, også Sigrid.
Charlotte lot aldri døtrene tvile på hvor hjertet hørte hjemme: «Min mor stundet altid hjem til Danmark, og for os børn var Kalundborg en eventyrverden», skriver Sigrid selv i artikkelen «Strømmen tyner» (1997:13). Den danske arven var en aktiv kraft i tenkningen og skrivingen til nobelprisvinneren. Da Sigrid som ung leser støtte på Georg Brandes og hans store verk om Shakespeare, åpnet det seg en hel verden. Brandes ble hennes litterære veileder gjennom ungdommen, og hun «er ham stor takk skyldig», slik hun selv skriver i festskriftet til hans 70-årsdag (1997:17.)
Det hun hentet fra dansk diktning var ikke bare romantikkens svermeriske side, men noe fastere og mer jordnært. De danske gullalderdikterne tiltrakk henne nettopp fordi de ikke lengtet etter «romantikkens blå blomst, men fryder seg over havren med bjeller på» (1997:15). I den danske poesien fant hun det konkrete og sanselige hun selv alltid søkte: «en understrøm av sunn erotikk» (1997:15).
Sigrid opplevde alltid sin nasjonale identitet som dobbel. Hun snakket norsk «med en betoning som røpet det danske morsmålet» (1997:11). Hun var hjemme i begge land; og dermed, på et vis, fullt ut i ingen av dem. Men den dobbeltheten ble ikke en byrde. Den ble en styrke. Hun hentet danskheten inn i sitt forfatterskap som et grunnstoff: sakligheten, virkelighetskontakten, det romslige blikket på menneskelivet. Den 20. mai 1882 ble altså en norsk-dansk jente født i Kalundborg. Verden fikk en norsk nobelprisvinner.
Gratulerer med dagen til Sigrid Undset-selskapet! ... Se merSe mindre
På onsdag 20. mai åpner endelig Bjerkebæk for sesongen! Velkommen til fødselsdagsselskap med kuratorsamtale, fyrstekake og bobler kl 18.00🗝️📚❤️
En moderne middelalder blir til: Samtale om samarbeidet mellom Bjerkebæk og Lillehammer Kunstmuseums sommerutstilling «En moderne middelalder», som tar utgangspunkt i vennskapet mellom Sigrid Undset og det danske kunstnerparet Agnes og Harald Slott-Møller, og deres felles fascinasjon for middelalderen. Hør mer om utstillingen og hvordan den ble til, fra Cecilie Skeide, konservator ved Lillehammer Kunstmuseum og Kristin Brandtsegg Johansen, konservator for dikterhjemmene Bjerkebæk og Aulestad.
Tradisjonen tro blir det servert fyrstekake, kaffe og musserende vin. Velkommen! Påmelding og billetter i første kommentar! ... Se merSe mindre
Deilig å tenke på sommerfjellet nå, bli med på litterær fjellvandring i Kristin Lavransdatters rike på Høvringen, siste helg i juni, med Sigrun Slapgard og Kristin Brandtsegg som vandrervertskap! Det blir vandringer inn i fjellet, litteraturen og botanikken, foredrag, samtaler, quiz der vi kårer de største kristinlavransdatternerdene, og kanskje møter vi Alvemøen! Alt sammen i det rause vertskapet til Turid og Ole Martin på Laurgårdseter fjellstue med kjempegod hjemmelaget mat! Det er noen få ledige plasser! Send en e-post til leder@undset.no, så sender vi deg program! ... Se merSe mindre
Vi må dele denne fine historien om Sigrid Undset og Anders Sandvig, to nære venner og historiesamlere! Følg Et år med Sigrid Undset!🗝️📚🦉9. mai Sigrid Undset, Anders Sandvig og Maihaugen
Den niende mai 1937 var Anders Sandvig syttifem år. Sigrid Undset hadde lenge støttet hans arbeid med De Sandvigske Samlinger, blant annet med gjenstander hun selv valgte ut og ga bort. På Anders Sandvigs store dag overrakte hun ham en unik bronsegryte fra middelalderen, en gave som siden har blitt en del av samlingene på Maihaugen. Det var en typisk Undset-gest: gjennomtenkt, historisk forankret og stille sjenerøs. Gaven var i utgangspunktet registrert som testamentarisk, men Sigrid valgte å overrekke den personlig; på Anders sin fødselsdag, som en hyllest til et livsverk hun delte kjærligheten til.
Anders Sandvig hadde begynt å samle fra 1887. Det startet med gamle gjenstander fra bondekulturen, folkekunst og håndverkeres verktøy; og vokste til noe langt større. Hele gårdstun og setre ble flyttet til museet. Da samlingen åpnet på Maihaugen 2. juli 1904, var det under navnet De Sandvigske Samlinger, og Sandvig hadde allerede formulert en visjon som var like dristig som den var presis:
«...saadan som jeg ser Maihaugen fuldt færdig, skal den være en samling af hjem hvor man kan gaa lige ind til de mennesker, som har levet i dem, og lære deres livsformer at kjende, deres smag, deres arbeide.» (Anders Sandvig, forord til De Sandvigske Samlinger, november 1907)
Det var ikke et museum om ting. Det var et museum om mennesker. Og det var nettopp dette som grep Sigrid; hun som selv hadde viet sitt forfatterskap til å forstå hvordan mennesker lever, arbeider og bærer sin tid. Hun var registrert som giver av 137 gjenstander, med stort og smått, alt fra den unike bronsegryta til brosjer, spenner og knapper. Sandvig ville ha alt: «Ikke bare storgaarden med sine mange huse og sit ættestolte udstyr – ogsaa småbondens og husmandens hjem, bygdekunstnerens stue borte i baglien og sætervangen langt til skogs.» (Ibid.)
Her møttes to store kulturbevarere. Sigrid, som i sine romaner hadde vist at middelalderens mennesker var like levende og sammensatte som oss selv, og Anders, som med sine hender og sin tannlegelønn hadde reddet det materielle minnesmerket etter dem. Bjerkebæk, Sigrid Undsets hjem fra 1919, ligger like ved Maihaugen, og ble siden selv en del av Stiftelsen Lillehammer museum, slik at de to dikterhjemmene Bjerkebæk og Aulestad ble søsterinstitusjoner under samme tak som Sandvigs samlinger.
Sigrid støttet Anders også med pengegaver, og hun deltok aktivt i byens kulturliv på måter som naturlig flettet seg inn i museets verden. Da karnevalstoget en gang dro gjennom Storgata, var det hun selv som ga stemme til trollkjerringen i toget, og hun kjente Lillehammer innenfra, slik hun kjente alle steder hun beskrev:
«Men da toget startet fra den store kjøpmannsgården nørst i Storgaten skinnet solen. I spissen gikk spillemennene med feler og klarinetter og spilte den vakre, gamle brudemarsjen til Dalsbøn.» (Lykkelige dager, 1983:233)
Og naturen var alltid til stede – den samme naturen som Anders ville bevare i sitt museum, den samme som Sigrid hørte fra soverommet på Bjerkebæk: «Duren fra fossene borte i skogen kunde en som oftest høre fra soveværelsesvinduene opp i annen etasje. I flomtiden om våren var det som huset vibrerte ganske svakt og ustanselig, under det tordnende fjerne drønn.» (Lykkelige dager, 1983:164)
Da hun i 1928 fikk Nobelprisen i litteratur, spurte avisen Lillehammer Tilskuer hva hun kjente på. Svaret var lakonisk og karakteristisk: «Jeg kan ikke si jeg har begyndt at føle noget til den endda. Men jeg er selvfølgelig forfærdelig glad; ellers maatte jeg da være endda rarere end jeg har ord for at være.» På spørsmål om planer svarte hun at hun ikke hadde tenkt å gjøre noen forandring: «Jeg fortsetter som før.» Det var hennes måte. Nobelprisen ble båret lett. Bronsegryta ble gitt stille. Og De Sandvigske Samlinger fikk en av sine fineste givere – en kvinne som visste at det ikke bare er bøker som bevarer det et menneske har tenkt og kjent og levd. ... Se merSe mindre