En av sommerens faste gjester i Sigrid Undsets hage har blitt lommekjent og tenker nok at bekken som renner ned gjennom den frodige grønne hagen, gjør Bjerkebæk til et perfekt tilholdssted 🦌🍀🌳🌷 ... See MoreSee Less
Video
«Norge flytter tilbake om dagene», skrev Morgenposten, sensommeren 1945, «nå er hun kommet, et av fjellene i vår åndsverden står på plass». Etter fem år i eksil trådte Sigrid Undset i land på Rådhuskaia 30. juli 1945. Som et ruvende fjellmassiv hadde også venninnen Nini Roll Anker tidligere beskrevet henne: «For en vældig kraft i hode, nerver og inspirasjon hun har. Hvor hun raker op som et Dovre over os andre.» ... See MoreSee Less
Photo
Klassekampen i dag, To giganter, to verdener, om Sigrid Undset og Knut Hamsun, essay av Inge Eidsvåg. Verd å lese🗝📚 ... See MoreSee Less
Photo
I aprildagene 1940 måtte Sigrid Undset flykte, tyskerne nærmet seg Lillehammer og myndighetene ga henne beskjed om å forlate byen: Hun hadde i mange år skrevet og uttalt seg svært kritisk om tyskerne og nazistene. Hun stanset først på Hundorp, der bestyrer Lise Stauri tok henne imot. Sammen med Fredrik Paasche reiste hun nordover til Otta der hun holdt sin radiotale: «Den norske løven i Norges skjold har kanskje gitt verden intrykk av at den var et svært tamt og fredelig dyr», sa Sigrid Undset, «Men hvis noen har trodd den kunde gjøres til vakthund for en diktator har de tatt feil, skammelig feil. Med hilsen for det første til alle norske menn og kvinner som står sammen om å verge Norge ...» Derfra reiste hun videre med Paasche og hans familie og Anders Wyller, først til Dovre prestegard der de ble noen dager. Fredrik Paasches datter Eva, som den gangen var ni år, minnes Sigrid Undset på denne tegningen, i nattkjole, med rosenkransen i hendene og sigaretten i askebegeret. Sitatet og tegningen er gjengitt i Tordis Ørjasæters biografi «Menneskenes hjerter», bildene er fra Dovre prestegard som fremdeles troner i skråningen over Dovre. #sigridundsetsafari ... See MoreSee Less
Photo
I Kristin Lavransdatters rike på Høvringen. I gjesteboka på Laurgardseter har Sigrid Undset skrevet navnet sitt, sommeren 1906, året før hun debuterer med Fru Marta Oulie. I fjellheimen her gjør hun research til sitt store verk om Kristin Lavransdatter. Fra vinduene på Laurgardseter kan vi se Heimhaugen, Anaripigg og Karihaugen. Det førstnevnte fjellet er stedet der Lavrans skal opp og se til varden på den turen da Kristin møter Alvemøen. Det er forunderlig hvordan stedene er skrevet inn i fiksjonen. Takk til Sigrun Slapgard for beste turfølge i Sigrid Undsets verden. #kransenihundre ... See MoreSee Less
Photo
