Ida Otilde Haugland

Var Undset antifeminist?

Lønnsarbeid og frihetsidealer i «Selma Brøter» (1912)

 

Sigrid Undsets kvinnesyn har lenge vært kritisert av kvinnebevegelsen. Inntrykket av henne som antifeminist ble etablert allerede på begynnelsen av 1900-tallet, i forbindelse med hennes uttalelser om kvinnesaksdebatten (Hammerstrøm, 1998). I 1919 ga Undset ut essaysamlingen Et kvinde-synspunkt, hvor hun i en rekke artikler tok opp kvinnenes situasjon. Her uttrykte hun skeptisisme overfor kvinnens plass i det moderne samfunnet (Hamm, 2013, s. 12), og ønsket en kvinnerolle som skulle fortsette å kretse rundt moderskapet og hjemmelivet. I tillegg kritiserte hun en rekke sentrale feminister, som Charlotte Perkins Gilman (Undset, 1919, s. 3-30). Denne utgivelsen markerte henne som en reaksjonær motstander av kvinnesaken, og som en forfatter med reaksjonære holdninger til kvinnefrigjørelse (Dahlerup, 1973, s. 41). Undset ble omtalt som «antifeminist» (Agerholt, 1973, s. 267 og Mohr, 1968, s. 176), som negativ til «feministisk engasjement» (Hamm, 2013, s. 12) og som skeptisk til «moderne kvinner generelt» (Hamm, 2013, s. 12). Undset selv stod ikke tilbake for kritikken. Hun var selv klar over at hun var kontroversiell, og hun betegnet seg selv som nettopp «reaktionære» (Undset, 1919, s. 113) og i «minoritet» (Undset, 1919 s. 113).

Men var Undset virkelig så reaksjonær som hun og andre oppfattet henne som? For til tross for hennes uenighet med kvinnesakskvinnene, skriver Undset gjennom hele sitt forfatterskap om sterke og selvstendige kvinneskikkelser som former eget liv. En som har undersøkt paradokset i denne problemstillingen, er Liv Bliksrud i sin artikkel «Feminisme og antifeminisme i Sigrid Undsets forfatterskap» (1981). I denne artikkelen påpeker Bliksrud hvordan Undset selv mente at kvinner var like gode som menn, men at det ikke var et mål at kvinnen av den grunn ble likestilt med mannen. Dette synspunktet begrunnes med kvinnens biologi, og at «[k]vinner (…) må få være kvinner på (…) egne premisser» (s. 35). Bliksrud påpeker hvordan Undset mener at rett til lønnet arbeid for kvinner er nødvendig slik det moderne samfunnet er innrettet, men at «[k]vinners frihet i samtidens samfunn blir ikke større utenfor hjemmet enn innenfor – i underbetalte og rutinepregede stillinger» (s. 37). Forholdet mellom kvinner og arbeid virker som et brennpunkt for feminisme, kvinners frihet og det moderne samfunnet, slik Bliksrud tegner Undsets syn.

Kvinners rett til lønnet arbeid var sentral i debatten rundt den moderne kvinnerollen på tidlig 1900-tall. Datidens kvinnesakskvinner, blant annet Katti Anker Møller (Møller, 1974) stilte seg positive til kvinners «rett til lønnsarbeid» (Bråten, 2004), og mente at dette var en del av et frigjøringsprosjekt.[1] Kvinnen kunne realisere seg selv gjennom egen inntekt og større økonomisk slagkraft (Skaarer, 2005). Undset stilte seg kritisk til kvinnesakskvinnenes oppfatning. Det å drømme om selvrealisering gjennom lønnet arbeid, mente hun var et uttrykk for borgerskapets distanse til arbeidende kvinners faktiske tilværelse (Johansen, 1996, s. 168). Å arbeide ute var lite idyllisk, og preget av utrygghet (Undset, 2004b, s. 173) og usikkerhet (Undset, 2004a, s. 121). For Undset markerte ikke arbeid utenfor hjemmet «en erobring av ny frihet» (Johansen, 1996, s. 169), men var heller en konsekvens av økonomisk nødvendighet (Undset, 2004a, s. 119). Kvinnesakskvinnene satt ikke på fasiten for kvinnefrigjøring – de hadde misforstått hva kvinner egentlig så som et ideelt liv.

Undsets hadde en annen forståelse av hva som var sentrale idealer for mange kvinner, nemlig hjem, mann og barn. Disse idealene kommer til uttrykk i flere av Undsets verk. I romanen Jenny fra 1911 forsvarer hovedpersonen kjernefamilien, og moderskapet sees som «en del av kvinnens natur» (Eriksson, 1977, s. 84). Romanen viser også hvordan ønsket om en mann gjelder for den arbeidende kvinnen, så vel som for andre kvinner. I Kristin Lavransdatter vektlegges moderskap og hjemlig ansvar som viktige aspekter ved kvinners liv. Kritikken mot det ensidige blikket på kvinner i det moderne er særlig tydelig i Undsets noveller, hvor det moderne livet er skildret som rastløst og preget av liten forståelse for hva mennesker faktisk har åndelig behov for (Bliksrud, 1999, s. 9). Hennes kritikk kan knyttes til det moderne samfunnets manglende forståelse av menneskers faktiske idealer (Bliksrud, 1999, s. 8). Kvinners eventuelle ønske om å kunne «realisere seg gjennom husarbeid og barneomsorg» (Hamm, 2013, s. 15) lar seg ikke etterstrebe i et samfunn hvor «alt er åpent for kvinner» (Hamm, 2013, s. 9), altså et samfunn hvor kvinner kan ta seg arbeid utenfor hjemmet.

Det er ikke vanskelig å trekke paralleller til vår egen tid. I Norge har yrkesdeltakelse for kvinner vært en politisk målsetting (Kitterød og Rønsen, 2011). Det er de hjemmearbeidende som må begrunne og forsvare sitt valg, og ikke yrkeskvinnene (Danielsen, 2002). Tanken om at kvinner i lønnet arbeid utenfor hjemmet er frigjorte, og dermed lykkelige kvinner, kan med andre ord sies å være en holdning som også er gjeldende i dag.

Men hvordan fremstår feminismen dersom man tar for seg en konkret novelle av Undset? På hvilken måte kan man si at den valgte teksten er feministisk eller reaksjonær?

En særlig interessant novelle i denne sammenhengen er «Selma Brøter», utgitt som del av novellesamlingen Fattige skjæbner (1912). I novellen følger vi de to unge og ugifte kvinnene Selma Brøter og Beate Nordahl som jobber sammen på kontor. Beate er forelsket i kollegaen Stener, og ser frem til å kunne slutte på kontoret når hun er gift. Selma er også forelsket i Stener, men foretrekker å sverme for ham i det stille. Beate og Stener gifter seg etter hvert, og Beate lever et idyllisk hjemmetilværelse uten kontorarbeid, med fokus på mann og barn. Selma må fortsette i kontorjobben fordi hun forblir ugift og har økonomiske forpliktelser for sin mor og søsken. Likevel finner Selma glede i å stelle for sin søster, som er enke, og ta på seg morsansvaret for hennes sønn. Hennes evne til å vise moderlig godhet, ansvar og dyp kjærlighet blir imidlertid latterliggjort i det moderne og individfokuserte samfunnet.

Jeg vil argumentere for at Undset med novellen undersøker kvinners personlige frihet på 1910-tallet. Novellen viser hvordan arbeidet ikke er det forherligende og frigjørende middelet som kvinnesakskvinnene i Undsets samtid mener det er. Tvert i mot hindrer et samfunn hvor kvinner må ta forsørgeransvar utenfor hjemmet at kvinner får leve det livet de ønsker og føler er mest naturlig. Kvinner med egenskaper som tidligere ville blitt verdsatt, lider som følge av dette. Det moderne samfunnet går i feil retning når det kommer til oppfattelsen av kvinners rolle. Det er først og fremst borgerskapets kvinner som ifølge Undset kunne oppleve arbeid som frigjørende. Kvinner fra arbeiderklassen ville først og fremst kunne realisere drømmen om et eget hjem og det å bli mor.

Selmas prosjekt: å få mann og barn

I Det annet kjønn definerer Simone de Beauvoir personlig frihet som det å kunne gjennomføre prosjekter. Et menneskes prosjekt innebærer at det forholder seg til et mål på en aktiv og bevisst måte (Moi, 2008, s. 202). I tråd med eksistensialismen skal prosjektet være fritt og bli tatt ansvar for av subjektet (Beauvoir, 2000, s. 26). Beauvoir var samtidig tidlig opptatt av hvordan individets frihet begrenses av dets sosiale forhold og sosiokulturelle forutsetninger (Simons, 1986, s. 169).

I kapittelet «Den uavhengige kvinne» gir Beauvoir en oppfattelse av kvinners situasjon som oppleves som feministisk «riktig», men som samtidig problematiserer noen av de samme elementene som Undset i sin novelle. Arbeid, slik Beauvoir oppfatter det, kan oppleves problematisk for kvinner. Å arbeide kan gjøre det vanskelig å kombinere kjærlighet og yrke (Beauvoir, 2000, s. 794). Kjærlighet er problematisk i seg selv, da det er viktig for en kvinne å skjule sitt begjær for sitt ryktes skyld (Beauvoir, 2000, s. 785). Beauvoir diskuterer også hvordan arbeidslivet, på grunn av andre forventninger og plikter, kan begrense kvinnens frihet (Beauvoir, 2000, s. 796). At en må ta ansvar for sitt begjær, som sine andre handlinger, er noe Sartre også påpeker (Moi, 2008, s. 169).

Hva som representerer frihet for Selma og Beate henger sammen med hva de ønsker å oppnå. Gjennom å se på deres konkrete ønsker og valg er det flere elementer som indikerer at Selmas og Beates prosjekt er å finne seg en mann. Gjennom ham kan de leve et liv som virker både ønskelig og naturlig for kvinnen.

For begge kjennetegnes et lykkelig liv av en trygg og hjemlig tilværelse. Som ugifte bor Selma og Beate i ulike hybelkomplekser, som fremstår som lite fullverdige hjem. Her sitter Selma som oftest alene «paa sit ensomme lille værelse» (Undset, 1912, s. 88)[2]. Selv om Selma vedgår at hybelen hennes er «et koselig litet værelse» (s. 85), preges hybeltilværelsen av «alle de fremmede, hun spiste ved bord med og hørte staake og holde leven paa gangene og i værelserne rundt omkring» (s. 88). Ensomheten og det å leve med fremmede står i kontrast til den hjemlige roen et familiehjem kan tilby. Når Beate etablerer seg med Stener, flytter hun inn i «en bekvemmelighet paa to værelser, pikekammer og kjøkken øverst i Teresegaten» (s. 94-95). Leiligheten er ikke blant de mest stilfulle (s. 95), men er preget av ro, harmoni og idyll (s. 95-96). Det virker selvsagt at å etablere et eget hjem med en man elsker, er et mål for både Beate og Selma.

Kontorarbeid: Økonomisk ansvar i påvente av ekteskapsansvar

At andre kan ta over det økonomiske ansvaret virker mer som en befrielse for Selma og Beate enn som en ofring av egen økonomisk frihet. Å ta ansvar for en mann på andre måter, og i forlengelsen av dette hjem og barn, virker mer ønskelig og naturlig for dem. Beates syn på ansvar kommer til uttrykk i en samtale med Stener, hvor hun skildrer hvordan hun tidligere misunte Selma, som hadde ansvar for sine søsken og sin mor: «der var da en, som hun hadde at graate over. Og være glad for (…). Der var da en, som trængte hende. En, hun kunde holde av» (s. 70). Ansvaret Beate ser som positivt og attråverdig for seg selv, er ikke et ansvar som vises gjennom økonomisk underhold, men gjennom kjærlighet og hjelpsomhet.

Verken Selma eller Beate synes å assosiere kontortilværelsen med flere muligheter. For Beate innebærer det å arbeide en evig runddans, hvor hennes egenopptjente økonomiske midler ikke muliggjør det livet hun ønsker:

Hvad glæde hadde hun hat før. – Regne ut fra lønningsdag til lønningsdag, hvor meget hun kunde sætte i banken den maaneden – og drømme om den tid, hun hadde samlet nok og skulde reise ut i verden[3] – endda hvad betød det andet end at hun skulde gaa til og fra et arbeide i en endda større by, endda mere fremmed og ensom (s. 74).

Når Beates forhold til arbeidet tidvis skildres som positivt, er det fordi det sees i sammenheng med hennes snarlige ekteskap og muligheten for å slutte å arbeide. Ekteskapet har gitt henne retning i livet, og hennes oppsparte lønn skal nå brukes til «ting til huset» (s. 74) og en «bryllupsreise til Paris» (s. 74). At hennes forelskelse endrer hennes syn på kontoret kan eksempelvis illustreres gjennom hennes forhold til arbeidsoppgavene: «Den fortærende klapringen av to skrivemaskiner paa en gang, som den hadde pint henne i to aar. Nu – hun syntes næsten det var hyggelig» (s. 73). Videre kobles skrivemaskinen og forelskelsen til Stener konkret sammen:

Hun lot haanden hvile paa skrivemaskinens tangenter, og spillet med fingrene, som det hadde været et piano, kjælende, uten at trykke ned. S-t-e-n-e-r. Om og om igjen (s. 73)

Når Beate senere tenker med nostalgi på å forlate kontoret, er det tydelig at dette henger sammen med å forlate stedet hvor romansen oppstod, og ikke å oppgi sin økonomiske uavhengighet:

Hun visste pludselig, at engang, naar hun sluttet her, saa vilde baade hun og Stener synes det var vondt at si farvel til dette rummet, hvor han hadde sittet trofast kveld efter kveld og hjulpet hende med at regne. Og hvorfra de hadde gaat sammen ut i blaa, fortryllende vaarnætter (…) (s. 73-74).

Når Beate er blitt gift, tar hun fortsatt «litt hjemmearbeide med oversættelse og maskinskrivning» (s. 95), men maskinen er stuet bort på «[p]ikeværelset (s. 96), arbeidsmengden er begrenset og hun kan konsentrere seg om sitt hjem[4].

Selmas forhold til kontoret er mer uklart, men det er tydelig at hun finner størst glede i å fokusere på det hjemlige. I motsetning til Beate, etablerer ikke Selma seg med en mann, og hennes hjemlige tilværelse blir dermed en slags ‘dårlig kopi’ av Beates liv. Selma går fra å bo på hybel til å flytte inn på nøkterne og kalde «to værelser og kjøkken» (s. 103). Hun deler ikke husvære med en mann, men med sin gravide søster, som hun må hjelpe økonomisk. At hun nærmest har økonomisk eneansvar for både søsteren og resten av familien, gjør det umulig for henne å slutte i arbeidet, selv om hun skulle ønske det. Videre er hun nødt til å «ha formiddagspike» (s. 103), i motsetning til Beate (s. 95), ettersom Selmas situasjon gjør at hun ikke strekker til huslig. Til tross for at den nye tilværelsen virker lite ideell, påpeker Beate hvordan det «er vel nettop blit den største lykken, hun [Selma] har kjendt i livet» (s. 124), ettersom Selma endelig har fått sitt ‘eget’ hjem, borte fra hybelen og kontoret.

En annen fordel med ekteskap, er at mannen muliggjør barn. I en hjemlig tilværelse, hvor kvinnen er økonomisk forsørget, er alt tilrettelagt for morslykken. At moderskapet assosieres med lykke kan man se illustrert i hvordan Selma reagerer første gang hun ser Beate med barnevogn: «Og Selma i sin dype fortvilelse saa den andens smil og hvordan hun streifet med haanden barnets kind, som var den flygtige berøring en nydelse» (s. 109). Morslykken virker reell og lite overfladisk. At Beates ytre har «tapt sig svært» (s. 109) og at hun er blitt «lubben nu, og fruemæssig og sat, og det gjorde hende virkelig svært meget ældre» (s. 109) virker underordnet morslykken, og bærer preg av Selmas misunnelse for Beates situasjon.

Selma forblir ugift og har ingen mann som kan ta det økonomiske ansvaret i husholdningen. Likevel ender opp med å ta ansvar for sin søsters sønn. Det er tydelig at dette ikke er en ideell situasjon. Hjemmet preges av søsterens luner og hennes manglende kjærlighet til Selma. I tillegg er Selma overarbeidet, ettersom hun må ta ansvar for både hjemmearbeid og kontorarbeid. Det skorter imidlertid ikke på Selmas godhet og morskjærlighet ovenfor nevøen. Hun blir i realiteten hans mor, og hun utviser samme morskjærligheten overfor nevøen som Beate viser overfor sitt barn[5]. Selma bringer nevøen stadig inn i samtalen med andre, og Beate påpeker at «[d]et er deilig (…) [a]t hun er saa glad i det barnet» (s. 122), og at «det er vel nettop blit den største lykken, hun har kjendt i livet» (s. 124). Beate påpeker likevel hvordan det må være «stridt for Dem [Selma] at ha ham [nevøen] om nætterne, (…) naar De skal paa kontoret til bestemt tid hver morgen» (s. 119). Som svar blir det klart at det for Selma ikke er et spørsmål om å ta ansvar for barnet: «Haha, nei det fandt nok lillegutten vor sig ikke i» (s. 119), men heller et ønske: «Dessuten, saa er det liksom gutten liker bedst, at jeg gjør det» (s. 118). Selma vil ikke gi avkall på sin morskjærlighet til gutten, selv om det setter henne i en vanskelig situasjon. Dersom en mann kunne tatt det økonomiske ansvaret for familien, ville Selma kunne sluttet å jobbe og konsentrert seg om den hjemlige tilværelsen, der hun finner glede. Dette virker mer frigjørende for Selma, enn den ‘friheten’ kontoret gir henne.

At prosjektet ‘mann’ må oppnås for at kvinnen skal kunne leve i pakt med sine idealer, understreker selve essensen i novellens kritikk av den moderne kvinnerollen. Ønsket om en mann, og at han åpner snarere enn lukker muligheter for kvinnen, avslører at Selma og Beate har idealer som i det moderne samfunnet fremstår som gammeldagse. Det er således ikke samsvar mellom det moderne samfunnets idealer, og Selmas og Beates idealer. Frihet for Selma og Beate innebærer andre elementer enn det den nye kvinnerollen, representert gjennom kvinnesakskvinnenes argumentasjon, gir uttrykk for. Å kombinere hjemlig lykke og kontorarbeid er vanskelig, og arbeidet utgjør et hinder for at de skal lykkes i å oppnå sitt prosjekt.

Økonomiske og psykiske forutsetninger for at kvinner fullfører prosjekter

Dersom en går ut fra at Selmas og Beates prosjekt er å finne seg en mann, stiller de to kvinnene ulikt i forhold til å kunne oppnå sine prosjekt. Dette fordi de gjennom sin bakgrunn har ulike forutsetninger for å ta egne, frie valg.

Den økonomiske situasjonen til karakterene er sentral når det kommer til hvilke muligheter de har til å handle fritt, og slik forfølge sitt prosjekt. For Selma er økonomien trang og vanskelig. Hennes mor er en fraseparert kvinne med mange barn, som mottar minkende understøttelse «eftersom et og et av barna fydlte atten aar» (s. 86), og Selma har ikke økonomisk støtte hjemmefra. Tvert imot er det økonomiske ansvarsforholdet snudd på hodet, og det er Selma som har det øverste økonomiske ansvaret i familien, da hun er den eldste datteren (s. 86). Ytterligere press faller på Selma fordi hennes mange søsken ikke duger til arbeid eller er døde (s. 86). Det særlige økonomiske ansvaret og den stramme økonomien begrenser hennes valgfrihet. Hun kan ikke uten videre slutte i jobben, bruke av egne penger eller konsentrere seg om å oppnå sitt prosjekt. At hennes arbeid har muliggjort hennes uavhengighet fra familien gjør henne dermed ikke friere, fordi familien fortsatt er avhengig av henne.

Det er lite som tyder på at Beate har de samme økonomiske forpliktelsene som Selma. Hun har, som tidligere nevnt, anledning til å legge av penger (s. 74) og til å ta minimalt med arbeid etter at hun er blitt gift (s. 95). At hun velger å slutte på kontoret tre uker før ekteskapet (s. 91-92) byr tilsynelatende heller ikke på noen økonomiske vanskeligheter. Hennes familie ønsker henne tvert i mot velkommen hjem til Kragerø under forlovelsestiden, for at hun skal «lære litt husvæsen og sy paa utstyr» (s. 92). Beates uproblematiske økonomiske situasjon gjør at hun står friere til å ta egne valg og forfølge sitt prosjekt. Som person virker Beate trygg, fremtidsrettet og glad, og hun har en ubekymret holdning til livet. Det er ingenting som tyder på at hun har noen psykiske hindringer for prosjektene sine.

Når det kommer til Selmas psykiske forutsetninger henger disse tett sammen med forholdet til hennes familie. Som person opptrer Selma selvoppofrende og meget ansvarsbevisst, og i møte med andre virker hun kuet og underdanig. Dette er kvaliteter som er blitt forsterket av hennes mor, som hun har bodd hos og «gaat og slitt» (s. 91) for i mange år. Det blir tidlig klart at moren, kalt «bæstet» (s. 91), er autoritær, og at Selma hadde «set alting med morens øine, alle de aar hun hadde bodd sammen med hende» (s. 85-86). Dette har undertrykket Selmas selvfølelse og styrket hennes tendens til å sette morens følelser og ønsker i første rekke. Morens autoritet har dermed begrenset hennes valgfrihet. Eksempelvis oppfatter Selma det som «ganske rimelig, at hun (…) skulde ofre sig for hjemmet» (s. 86) når moren har økonomiske problemer. Selv etter at moren er død, fortsetter Selma å tilsidesette sitt eget liv og sine egne ønsker. Hun holder løftet til moren om at hun må «ofre sig for Ludvig» (s. 86), sin bror, selv om det betyr store ubehageligheter for henne når broren tyr til kriminalitet (s. 86-87). Når søsterens mann dør, blir Selma «rent som forstyrret» (s. 101) av medfølelse. Det bestemmes at søsteren skal «bo sammen med Selma, som jo heldigvis hadde en svært god post nu, saa hun kunde støtte hende» (s. 103). Dette til tross for at flyttingen fører til at Selma må gi slipp på hybelen sin, får enda trangere økonomi og en enda mer hektisk hverdag. Selma forblir dermed undertrykt, og hun har dårlige forutsetninger for å kunne fokusere på egne ønsker, ta selvstendige valg og å forfølge sitt prosjekt.

Selmas umulige situasjon gir novellen en melankolsk undertone. Dersom en ser novellen som en kritikk av det nye samfunnet og dens endringer i kvinnerollen, er det tydelig for leseren at Selma er en fremmed i det nye samfunnet, ikke bare gjennom å foretrekke en hjemlig tilværelse fremfor kontorarbeid. Endringen i kvinnerollen har ført til at Selmas egenskaper, som i grunnen er positive, ikke blir verdsatt i det moderne samfunnet. Av disse egenskapene, er det særlig Selmas sterke ansvarsfølelse som skildres, og som illustreres gjennom eksempelvis handlinger overfor moren, broren, søsteren og nevøen. For Selma virker det naturlig å ta ansvar for sine omgivelser, og prioritere det beste for familien over hva som er det beste for henne selv. Samfunnet rundt Selma stiller seg imidlertid negativt til denne egenskapen. Selmas oppfatter sine handlinger som et bidrag til familien, mens de andre karakterene stiller seg uforstående til en slik oppofrelse. Familieorientert ansvar blir vurdert som gammeldags og selvutslettende i et miljø som fremelsker individualismen, hvor Selma lett kan utnyttes.

De andre novellekarakterenes negative innstilling til Selmas ansvar kommer flere ganger til uttrykk. Når Selma går helt opp i søsterens ulykke, og ikke snakker «om andet end søsterens affærer» (s. 101), unngås hun av både sine kollegaer og de andre hybelbeboerne, som skyr henne «som pesten» (s. 101). Videre forstår ikke de andre karakterene at Selma vil ta ansvar for nevøen, som etter deres syn «søsteren forsøker at læsse over paa hende» (s. 124). Selv om de ser at barnet gjør Selma lykkelig, fokuseres det på de negative sidene ved situasjonen. Barnepasset innebærer «besvær og nattevaak» (s. 101), og omtales som «stridt» (s. 118) og å «gaa og slite sig ut» (s. 124). Denne oppfattelsen står i kontrast til Selmas egen opplevelse av oppgaven, som hun tar på seg med glede, og som gir henne mulighet til å uttrykke sin morskjærlighet i mangel av egne barn.

Den umoderne, sømmelige kjærligheten

Selmas syn på kjærlighet er en annen side ved henne som ikke skildres positivt. I samtale med sin søster blir det klart at Selma ikke vil gifte seg med hvem som helst, men ønsker å vente på den rette, slik at hun kan gifte seg av kjærlighet:

Gifte mig bare for at bli gift, det vilde jeg da aldrig. Uf det vilde rent være at sælge sig det, synes jeg. Nei man skal ikke gifte sig, uten man elsker, det er min mening (s. 112).

Dette til tross for at Selmas prosjekt er å oppnå en mann, og at det er åpenbart at hun «skulde hat sit eget hjem og egne barn» (s. 123). Når det kommer frem at Selma ikke hadde sagt ja til et tilbud fra naboen Møller, blir hennes holdning latterliggjort av søsteren:

Forelsket! (…) Vet du hvad, i din alder Selma. Jeg synes du maatte været glad til, du kunne faatt ham, jeg. Det hadde nu vel altis været morsommere at bli fru Møller vel end at sitte her som gammel jomfru og tørke op (s. 112).

Søsteren gir videre uttrykk for at det å ville gifte seg av kjærlighet er barnslig: «Du snakker som om du skulde være femten og ikke femogtredve» (s. 112), og mener at Selma burde ha giftet seg med Møller for pengenes skyld.

Selmas opphøyelse av kjærligheten kan sees i sammenheng med hennes måte å forholde seg til sitt begjær på. For henne skal en kvinne ikke åpent gi uttrykk for sitt begjær, men hinte om den, av «sømmelighetsfølelse og ansvarsfølelse» (s. 90). At Selma er av en slik oppfattelse kommer til uttrykk i hennes kritikk av Beate begjær. Når Stener ender opp med å gifte seg med henne, er det fordi Beate «la altsaa sterkt an paa ham» (s. 113), slik at «han blev nødt til at gifte sig med hende» (s. 113). Stener kan ikke klandres, fordi «[d]et er jo ikke altid saa let for en mand at motstaa» (s. 113). Etter Selmas oppfatning er det Beates begjær som har ødelagt Selmas fremtidige lykke med Stener.

Det at Selma ikke gir åpent uttrykk for sitt begjær, synes imidlertid å være hovedgrunnen til at Selma ender opp alene. Alvoret og omfanget av hennes følelser blir ikke oppfattet av andre, og hennes begjær blir derfor ikke tatt alvorlig. Stener aner at hun er forelsket i ham, men tar henne ikke seriøst: «Saan i atten-tyveaarsalderen ialfald har dere vel allesammen hat deres smaa forelskelser» (s. 123). Han avviser henne dermed ikke, noe som gjør at Selma lever i den tro at forelskelsen er gjengjeldt. Hun tror at Stener, som hun betegner som «blyg» (s. 114) og «rent barnslig uskyldig» (s. 114), har uttrykt sitt begjær på samme tilbakeholdne måte som henne, gjennom blikk og små gester, og at kjærligheten mellom dem var der «uten der behøves at sies noget» (s. 113).

En som har gitt uttrykk for et begjær overfor Selma er hennes nabo Møller. Han har gjentatte ganger besøkt henne på hybelen, flørtet og vært snill mot henne. Hans oppførsel har gitt Selma inntrykk av at «Møller har sværmet sterkt for mig» (s. 112). Det viser seg imidlertid at Møller ikke har begjært Selma, men har lekt forelsket fordi han synes det er synd at hun er «gla i litt moro, men faar aldrig no» (s. 91). Han har til og med overveid å fri til Selma fordi «der kommer sgu ingen anden til at gjøre det» (s. 91) og at «det er faen saa synd paa et kvindemenneske at bli gammel jomfru og saa ikke ha faatt gi bort en kurv engang» (s. 91). I likhet med Stener tar heller ikke Møller Selmas følelser alvorlig, og når han aner at Selma kan komme til å forelske seg i ham, mener han at «saa farlig var det vel ikke» (s. 90).

Selmas tilbakeholdenhet står i kontrast til det moderne samfunnets norm, eksemplifisert gjennom Beates frie holdning. Selmas oppfatning av hvilke handlinger som er akseptable mellom forelskede virker gammeldags, og ligner dem hennes eldre kollegaer gir uttrykk for (s. 97-98). Å forholde seg passivt til sitt begjær, og slik kunne opptre verdig og sømmelig, er en egenskap som var et ideal for kvinner i tidligere tider (Skaarer og Kåss, 2013), men som ikke lengre er gunstig i det moderne samfunnet. Søsterens bemerkelser gjør at Selmas syn på ekteskapets alvor og romantiseringen av kjærligheten virker avleggs. Både kjærlighet og begjær er sentrale følelser i prosjektet å oppnå en mann. Ettersom Selmas forståelse av disse elementene ikke samsvarer med det moderne samfunnets norm, hemmes Selmas muligheter til å oppnå sitt prosjekt. Dette illustreres av at Beate, som har egenskaper som passer i det moderne samfunnet, hurtig oppnår sitt prosjekt. Kontrasten til Selmas situasjon tydeliggjør hvordan Selma ikke passer inn i det moderne samfunnet. Både Selma og Beate har andre prosjekt og idealer enn kvinnesakskvinnene argumenterer for. Særlig Selmas ulykkelige skjebne viser hvordan arbeid ikke virker frigjørende for kvinnen. Arbeidet er i stedet en økonomisk nødvendighet og et hinder for ønsker og behov som synes mer naturlige for Selma og Beate.

Konklusjon

Novellen «Selma Brøter» omhandler de to arbeidende kvinnene Selma og Beate. Gjennom skildringen av dem viser Undset hvordan kvinnesakskvinnenes idealer ikke samsvarer med idealene til alle kvinner. Selmas og Beates idealer innefatter familieliv, hjemlig idyll og erotiske lengsler. I hvilken grad de har personlig frihet henger sammen med i hvilken grad de står fritt til å forfølge sitt prosjekt. Deres prosjekt innebærer ikke arbeid, og skiller seg dermed fra det moderne samfunnets forventninger om at kvinner ønsker arbeid utenfor hjemmet. For Selma og Beate er prosjektet å skaffe seg en mann. Han åpner større muligheter for dem enn arbeid utenfor hjemmet, og virker dermed mer frigjørende. Om prosjektet er gjennomførbart, beror på emansipasjon fra blant annet familieforpliktelser og økonomiske vanskeligheter, og er ikke avhengig av kvinnefrigjøringens kamp for lønnet arbeid.

Når det kommer til feminismen i novellen, viser Undset hvordan spørsmålet om feminisme ikke handler om hvorvidt kvinner står frie til å ta seg arbeid eller oppnå det de vil. I stedet fokuseres det på hvordan kvinners situasjon i det moderne samfunnet er preget av at den nye kvinnerollen trekker kvinner i ulike retninger. Denne situasjonen gjør dem usikre på hva de egentlig vil, og novellen illustrerer hvordan at de kanskje har andre ønsker og mål enn det samfunnet mener de har.

Kilder:

Agerholt, A. C. (1973) Den norske kvinnebevegelses historie. Ny utgave med innledning av Kari Skjønsberg. Oslo: Gyldendal.

Beauvoir, S. (2000) Det annet kjønn. Oslo: Pax forlag.

Bliksrud, L. (1981) Feminisme og antifeminisme i Sigrid Undsets forfatterskap, i Mæhle, L. (red.) Norsk litterær årbok. Oslo: Det Norske Samlaget, s. 25-40.

Bliksrud, L. (1999) Forord, i Bliksrud, L. (red.) Sigrid Undset. Fortellinger i utvalg. Oslo: Aschehoug, s. 7-15.

Bråten, B. (2004) Undset – vanskelig for feminister. Tilgjengelig fra: http://kjonnsforskning.no/nb/2004/05/undset-vanskelig-feminister (Hentet: 23. mars 2020).

Dahlerup, P. (1973) Litterære Kønsroller. København: Gyldendal.

Danielsen, H. (2002) Husmorhistorier. Oslo: Spartacus forlag AS.

Eriksson, J. (1977) Angrepet som forvandlet seg til et forsvar. Om kvinnelighet, kjærlighet og kjernefamilie i Sigrid Undsets Jenny, i Bonnevie, M. B. et al. (red.) Et annet språk. Analyser avnorsk kvinnelitteratur. Oslo: Pax forlag, s. 69-92.

Hamm, C. (2013) Moderskap i det moderne. Trondheim: Akademika forlag.

Hammerstrøm, C. K. (1998) Undsets kvinnesyn, Dagbladet, 25. november. Tilgjengelig fra: http://dagbladet.no/kultur/undsets-kvinnesyn/65491198 (Hentet: 25. mars 2020).

Johansen, K. (1996) Et essay om essayisten: Sigrid Undset – en samtidsengasjert essayist, i Bliksrud, L. (red.) Norske essayister. Sigrid Undset. Essays. Oslo: Grøndahl og Dreyers Forlag AS, s. 162-176.

Kitterød, R. H. og Rønsen, M. (2011) Hvem er hjemmearbeidende i dag?. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/befolkning/artikler-og-publikasjoner/hvem-er-hjemmearbeidende-i-dag (Hentet: 4. februar 2021).

Mohr, T. (1968) Katti Anker Møller – en banebryter. Oslo: Tiden Norsk Forlag.

Moi, T. (2008) Simone de Beauvoir. En intellektuell kvinnen blir til. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Møller, K. A. (1974) Moderskapetsfrigjørelse. To foredrag – fra 1915 og 1919. Oslo: Tiden Norsk Forlag.

Simons, M. (1986) Beauvoir and Sartre: The Philosophical Relationship, Yale French Studies, (72), s. 165-179). doi: 10.2307/2930233.

Skaarer, Å. C. (2005) Gifte kvinners rett til arbeid. Tilgjengelig fra: https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-2680 (Hentet: 23. april 2020).

Skaarer, Å. C. og Kåss, I. W. (2013) 1800-tallets kvinneideal. Tilgjengelig fra: https://www.kvinnehistorie.no/artikkel/t-901 (Hentet: 22. april 2020).

Stenhamar, H. (1928) Katti Anker Møller. En kvinnes sociale arbeide gjennem 30 år. Oslo: Det norske arbeiderpartis forlag.

Undset, S. (1918) De kloge jomfruer. Kristiania: Aschehoug.

Undset, S. (1919) Et kvinde-synspunkt. Kristiania: Aschehoug.

Undset, S. (2004a) Den moderne kvinne, i Bliksrud, L. (red.) Sigrid Undset. Essays og artikler 1910-1919. Oslo: Aschehoug, s. 119-121.

Undset, S. (2004b) Kristiania-kvinnen, i Bliksrud, L. (red.) Sigrid Undset. Essays og artikler 1910-1919. Oslo: Aschehoug, s. 171-174.

Aasen, E. (1985) Kloke og dårlige jomfruer, i Granaas, R et al. (red.) Kvinnesyn – tvisyn. Oslo: Novus forlag, s. 77-102.

[1] Blant annet skriver Møller om hvordan «den personlighetens frihet (…) er frukten av den moderne kvinneemansipasjon» (Stenhamar, 1928, s. 67).

[2] Alle referanser til novellesamlingen er hentet fra denne utgaven. Novellesamlingen vil heretter refereres til kun med sidetall.

[3] Det er meget få elementer i novellen som støtter at Beate faktisk ønsker å dra ut i verden, utover ønsket om en «bryllupsreise til Paris» (s. 74). Uttalelsen synes heller å være knyttet til et ønske om større frihet enn kontoret kan gi henne. Denne tolkningen finner støtte i at hennes prosjekt ikke er kontorarbeid, og at kontoret forbindes med ufrihet.

[4] Novellen gir ingen forklaring på hvorfor Beate fortsetter å arbeide. En mulig forklaring kan være at arbeid i små mengder hjemmefra synes mer lystbetont enn å være låst til faste arbeidstider på kontoret.

[5] Som i mange andre av Undsets verk understrekes det her hvordan andre personer kan være gode, og av og til bedre, omsorgspersoner for et barn enn barnets biologiske mor. Eksempler på slike alternative omsorgspersoner fra Undsets noveller er blant annet tittelkarakteren i «Frøken Smith-Tellefsen» (Undset, S. (1912) Fattige skjæbner. Kristiania: Aschehoug), Emma i «Gunvald og Emma» og Helene i «Thjodolf» (begge i Undset, S. (1918) De kloge jomfruer. Kristiania: Aschehoug). Som Aasen påpeker i antologien Kvinnesyn – tvisyn; En antologi om Sigrid Undset viser Undset hvordan ikke alle mødre «automatisk påtar seg omsorg og ansvar» (Aasen, 1985, s. 77) for barna de føder.