Jennie Pedersen

Pleiemoren som utfordring i Sigrid Undsets novelle «Frøken Smith-Tellefsen» (1912)

Lenge har pleiemødrene vært i skyggen. De har hatt en sentral posisjon i et barns liv og oppvekst, men det er ikke blitt anerkjent. Pleiemødre har heller ikke selv hatt en stemme i en debatt om moderskap. Først de siste årene har man rettet blikket mot dem, mest fordi det finnes en økt bruk av pleiemødre – «nannies» – i amerikanske middelklassefamilier. Feministiske forskere har spurt hvordan forholdet mellom de biologiske mødrene, som er oppdragsgiverne, og de betalte pleiemødrene ser ut. Noen få har løftet frem deres stemmer, som forfatteren Analyn Aryo, med boken Nanny Tales. Voices from the Diary of an Overseas Filipina Worker (2018). For hvilke erfaringer og tanker gjør en pleiemor seg om sin posisjon som sosial mor?

I mange familier er pleiemoren barnets primære omsorgsperson, og forholdet til barna er viktig for henne. «Nanny-litteraturen» gir stemme til kvinnene som av en aller annen grunn tar seg av andres barn. Nanny-litteraturen stiller videre uunngåelige spørsmål ved hva god og dårlig omsorg er, og er samtidig med på å utvide vår forståelse for hva moderskap og moderlighet egentlig betyr. Det hevder blant annet Elizabeth Podnieks (s. 188) i The Routledge Companion to Motherhood (2019). Selv bruker Podnieks ord som «othermother» og «caretaker» om denne gruppen kvinner. På norsk kan en bruke ord som sosial mor, pleiemor og omsorgsperson. Uansett navn, det er snakk om en kvinne som hyres inn fordi noen jo må ta vare på barnet.

På bakgrunn av den manglende, først nå voksende undersøkelsen av pleiemødres tilværelse, er det interessant at Undset løftet frem dette perspektivet allerede så tidlig som i 1912, da med fortellingen om frøken Tellefsen.

Hun kommenterte med fortellingen sin også lovforslag som kom før De Castbergske barnelovene ble vedtatt, slik jeg vil komme nærmere inn på nedenfor. I begynnelsen av 1900-tallet fantes det en stor diskusjon om det biologiske og det sosiale moderskap, som på mange måter likner på diskusjonen vi i dag ser i forbindelse med bioteknologiloven. I løpet av 2020 vedtok Stortinget en rekke endringer, men det var assistert befruktning til enslige og eggdonasjon som ble de to store diskusjonstemaene den våren. 94 representanter på Stortinget stemte for å tillate assistert befruktning gjennom eggdonasjon (Ask mfl., 2020). At hele 75 folkevalgte stemte imot, vitner om at dette er et sårt tema. Surrogati – å bli betalt for å være en biologisk mor – er fortsatt forbudt. Det både fordi man påpekte at surrogatmødre blir finansielt utnyttet, men også fordi det biologiske båndet mellom mor og barn fortsatt anses som svært viktig.

Det ser ut som om vi sliter fortsatt med å løsrive oss fra en essensialistisk tankegang, tanken om at biologiske mødre er de beste mødrene. Også i dette perspektivet er det interessant å ta frem igjen nettopp Undsets «Frøken Smith-Tellefsen».

«Frøken Smith-Tellefsen», men også samlingen Fattige skjæbner som den er hentet fra, er en av Undsets minst omtalte verker. Christine Hamm (2017) undersøker farskapet i «Simonsen», en annen novelle i samme samling. Hun leser denne novellen i lys av debatten om nettopp De Castbergske barnelovene, men hun ser da på hvordan farskapet blir nedtonet. Liv Bliksrud er i varierende grad innom de fleste fortellingene i Fattige Skjæbner i Natur og normer hos Sigrid Undset (1988). Illusjon og fornektelse står som en ramme rundt alle novellene, skriver Bliksrud (1988, s. 155-159). På hver sin måte streber og drømmer karakterene om en virkelighet som ikke er mulig for dem. Uten egentlig å kunne bestemme over eget liv, blir deres skjebne styrt av krefter de ikke har kontroll over (Bliksrud, 1988, s. 158). Et lengre vitenskapelig arbeid om fortellingene foreligger ellers ikke[1].

«Frøken Smith-Tellefsen»: En pleiemor uten rettigheter

Fortellingen «Frøken Smith-Tellefsen» ble publisert i novellesamlingen Fattige Skjæbner i 1912. Aasta Smith-Tellefsen er en enslig kvinne som jobber som pleiemor og husholderske hos en ingeniør og hans barn. Ingeniørens kone har vært død i to år, og frøkenen har derfor fungert som en mor for barna. Det minste barnet, Bikku, har hatt Aasta som primær omsorgsperson hele livet. Laila, derimot, er gammel nok til å huske sin biologiske mor. Som vi skal se, påvirker dette hennes relasjon til Aasta. I slutten av del én dør Bikku nesten av difteri. I denne, etter mitt syn, viktige delen kommer Aastas kjærlighet for barnet godt til syne. Hun står frem som en morsskikkelse for gutten, oppkavet over at han kanskje ikke overlever. Biørn (ingeniøren) ser ikke ut til å forstå følelsene Aasta bærer på.

            I del to ankommer Biørns tremenning, Karen, for en tre uker lang ferier. Karen er en barnløs enke, som – skal det vise seg – har en rekke meninger om barneoppdragelse. Aasta har et uuttalt ønske om å gifte seg med ingeniøren, men klasseforskjellen gjør at hun aldri er aktuell som kone for ham. I ukene Karen er på besøk, utvikler Biørn og Karen en relasjon, og han ender opp med å fri før hun drar hjem igjen.

            Aastas egenskaper som mor får mye plass i romanen. Hennes moderlige side blir forsterket når Karen er på ferie hos dem. Karen og Aasta har vidt forskjellige egenskaper som mor, og også svært ulikt syn på barneoppdragelse. Det blir fort klart at Aasta er den beste moren for barna. Som pleiemor har hun dessverre ingen rettigheter overfor barna. Når ingeniøren forlover seg med Karen, må hun vike. Aasta tar ny jobb som pleierske hos en eldre, religiøs dame. I sitt nye værelse setter hun frem fotografiene hun har av barna.

Når Undset på denne måten retter blikket mot nettopp pleiemoren i denne novellen, kan det ses som et ledd i hennes engasjement for kvinnesaken. Først og fremst har hun et ønske om å nyansere og rette opp noe hun synes bare er antakelser hos kvinnesakskvinner (se også Krane, 1970, s. 140). Hun reagerte for eksempel på at ett frihetsideal ble gjort til norm for alle kvinner. Kvinnesakskvinnene prøvde blant annet å frigjøre seg fra sine «forpliktelser» som mødre.

Fordi hun mente at kvinnenes spesielle samfunnsoppgave i livet er å oppfostre barn – alle andre oppgaver gjør dem mindre spesielle, og kan like godt utføres av menn – har Undset sitt syn på moderskapet blitt misforstått (Johansen, 1998, s. 121). Hun har blitt karakterisert som konservativ og antifeministisk. Men Undset mente ikke, til forskjell fra blant andre Hulda Garborg, at alle kvinner hadde det best som mødre (Johansen, 1998, s. 121). Tvert imot mente hun at ikke alle kvinner en gang egnet seg som mødre. Dette blir synlig blant annet i fortellingen om frøken Smith-Tellefsen. For ved å diskutere Aastas kjærlighet og omsorg for ingeniørens barn, og Karens mangel på det samme, skriver Undset seg inn i debatten om kvinners prinsipielle, «medfødte» moderlige evner.

I denne debatten kjempet kvinnesakskvinnene mot «konesakskvinnene», mente Undset (Krane, 1970, s. 139). Førstnevnte kjempet for kvinnens frigjøring fra mann og barn, og ville fremfor alt sikre rettigheter til ugifte kvinner som hadde kommet i ulykke. «Konesaksvinnene» derimot, et navn Undset ga de moraliserende, gifte kvinnene, var opptatt av å sikre egne behov. Felles for begge parter var at de så vekk i fra seksualitetens betydning for kvinner og anbefalte avholdenhet, et synspunkt Sigrid Undset forøvrig var sterkt uenig i (Johansen, 1998, s. 63).

Det store spørsmålet var hvordan kvinnen skulle forholde seg til moderskapet. Katti Anker Møller (1919) proklamerte «fødselsstreik».  Andre stemmer, av dem Knut Hamsun, mente at kvinnen bare ble lykkelig som mor. For ham var moderskapet et biologisk faktum som tilhørte kvinnen i kraft av hennes kjønn. Det var kvinnens naturlige oppgave å bli mor (Hamsun, 2009).

I 1915 startet Hamsun en debatt omkring barnemord: «Men hun som får barn og dreper det, heng henne! Hun har kanskje briljante egenskaper som hetære, mor er hun ikke. Hun har rykket bort sitt eget naturgrunnlag, hun er håpløs» (Hamsun, 2009, s. 149). Med dette sitatet fra Knut Hamsuns innlegg «Barnet!» i dagspressen april 1915, gjør han det klart at han ikke har noe til overs for kvinner som dreper sine nyfødte barn, de såkalte «barnemorderskene». Hans syn på moderskap har sammenheng med hans tilbedelse av livskraften. Noen år tidligere i 1912, samme år som Fattige Skjæbner utkom, holdt han et foredrag i Studentersamfunnet der han ga uttrykk for sine vitalistiske idealer. Budskapet hans er klart: De unge skal hedres, de eldre skal foraktes (Bliksrud, 1988, s. 152). Hans essensialistiske syn på kjønn ser en også igjen i hans skjønnlitteratur[2].

Mens Hamsun ville ha «barnemorderskene» hengt, enhver kvinne som dreper sine barn har nemlig fordervet moral og kan av den grunn aldri bli et godt menneske, ble «barnemorderskene» forsvart av stemmer som Sigrid Undset. Hun mente at det var samfunnets oppgave å finne ut hvorfor kvinner følte at deres eneste utvei var å drepe sitt barn (Undset, 2004).

Undset selv var, i likhet med Hamsun, tilhenger av moderskapet. Hun reagerte sterkt på kvinnesakskvinnenes forståelse av frihet som noe som utelukket moderskapet. Aasta i «Frøken Smith-Tellefsen» har for eksempel ingen mann eller barn. Hun livnærer seg av å passe barn og stelle hus, men er likevel ikke lykkelig. Tvert imot er Aasta en kvinne som ønsker seg mann og barn, men omstendighetene gjør at hun aldri får oppfylt sitt ønske. På mange måter sier Undset med novellen: Se her, slike kvinner finnes også (!). Med fortellingen får Undset lesern til å reflektere over hvilke rettigheter sosiale mødre bør få. Derimot delte Undset ikke Hamsuns syn på moderlighet og moderskap som sammenfallende, skriver Bråten (2004).

Biologisk og sosialt moderskap i «Frøken Smith-Tellefsen»

Fortelleteknikken Undset bruker, er med på å påvirke leserens oppfattelse av hva en god mor er. Den setter pleiemoren Aasta i et godt lys. Det er tydelig at fortelleren sympatiserer med Aasta, og at hun vil at leseren skal gjøre det same. Bruken av friindirekte stil – der fortelleren formilder en persons tanker – gjør det vanskelig for leseren å skille mellom fortellerens dom over karakterene og karakterenes egne tanker:

Frøken Smith-Tellefsen lo ikke. Den gamle vitsen var formodentlig det eneste, fru Hansen visste om rømmegrøt, hvordan den blev laget. I det hele saa hadde hun en ufordragelig maate at blande sig opi husvæsenet og komme med raad – endda hun skjønte sig ikke mere paa denslags end katta (Undset, 1912, s. 196).

Ved å sammenblande fortellestemmen med Aastas, forsterkes det negative bildet av Karen. Sigrid Undset hadde generelt lite til overs for selvgode, gifte kvinner. I forbindelse med dette blir ikke Karens moral forbigått i stillhet. Gjennom å hakke på «jomfruen» forsøker Karen å heve sin egen posisjon og sette seg i et godt lys overfor Biørn. I Undsets samtid tenkte svært mange, blant andre Hamsun, at familien, i særdeleshet moren, var den beste oppdrageren. Det hele blir bare komisk ettersom fortelleren allerede har illustrert at Karen ikke kan noe om husstell.

Karen velger å angripe Aastas oppdragelse av barna, for å illustrere at hun selv er et godt parti for Biørn:

«Som De sier, saa er ikke dette Deres barn. Saa De maa altsaa tillate, at deres familie kommer med et lite raad av og til. – Det er saa rart med det, naar en ikke har hat nogen selv og en kommer til å skulle stelle med barn saan i en litt ældre alder, saa er det ikke saa liketil. Og det at en er for ængstelig og pyser med dem, tænk det synes jeg er en feil som alle ældre frøkener gjør. […]» (Undset, 1912, s. 198-199).

Sitatet illustrerer Undsets syn på barneoppdragelse, som vi skal se. I hvert fall impliserer Karen at hun er bedre egnet til å oppfostre barna enn Aasta, fordi hun er deres familie. I forlengelsen av dette er det interessant å huske tilbake til Hamsuns innlegg «Barnet!», presentert kort innledningsvis. I avisinnlegget skriver han at «[m]orderskene forsvares særlig av dem som ingen barn har» (Hamsun, 2009, s. 149). Det kan altså se ut som om Hamsun mente at barnløse ikke har evnene til å være moderlig. Vi kjenner igjen Hamsuns syn i kommentaren til Karen. Karen antar at Aasta ikke vet hva som er best for barna, fordi hun ikke har født barn selv. Å se på det biologiske moderskapet som sammenfallende med det sosiale, var vanlig på Undset sin tid. I historisk sammenheng var det imidlertid en ganske ny oppfattelse her i Vesten. Frem til 1800-tallet ble moderskapet sett på som ervervet kunnskap (Ellingsæter, 2005).

Undset var sterkt uenig i Hamsuns syn på moderlighet, et syn han for øvrig ikke var aleine om å ha. Perkins Gilman så på moderskapet som sammenfallende med moderlighet. I sitt essay «Nogen kvindesaksbetraktninger» (1912), som for øvrig utkom samme år som Fattige Skjæbner, kritiserer Undset Perkins Gilmans verk Verden som manden har indrettet den [3] (1912) og synet på moderskap som der blir formildet til leseren:

Men la oss se, hvad mrs. Perkins Gilman finder spesielt kvindelig. Selvfølgelig moderskapet. Og desuten noget hun kalder moderlighet – en hel gruppe skjønne og værdifulde sjælelige og intellektuelle egenskaper, som hun – forresten i likhet med utallige kvinder – setter i forbindelse med den rolle ved forplantningen, som hunmennesket har felles med hunnen hos alle organismer, der formerer sig ved kjøn […]. Jeg tilstaar at jeg personlig altid har stillet meg litt skeptisk overfor denne teori om at bemeldte smukke egenskaper, som man, hvis en kvinde besidder dem, kalder «moderlighet», saa direkte hænger sammen med kvindens fysik (Undset, 1919, s. 20).

Undset skiller mellom moderskap og moderlighet. For Undset er ikke moderskapet noe annet enn et fysisk faktum (Undset, 1919, s. 23). Hva moderlighet angår, har ikke dette noe med kvinnens biologi å gjøre, hevder Undset (Undset, 1919, s. 20). For henne er moderlighet rett og slett «omsorgen for de svake og hjælpeløse i samfundet, for forsømte barn, for forsømte barn, for gamle og syke» (Undset, 1919, s. 20).

            Ved å diskutere Aastas kjærlighet og omsorg for ingeniørens barn og Karens mangel på det samme, skriver Undset seg inn i debatten om hva moderskap egentlig er. Det er samtidig en kritikk av premisset de Castbergske barnelovene hvilte på. Til grunn for lovene ligger tanken om at barn har det best hos sin biologiske mor. Men viser ikke omsorgen Aasta har overfor de tre barna at den sosiale moren kan være en vel så god mor? Jeg vil hevde at Undset med frøken Tellefsen viser at vi må ta den sosiale morens kjærlighet og morsegenskaper på alvor, at deres følelser er ekte og krever å bli sett.

            I et innlegg i Aftenposten i 1904 skrev Undset:

Weiningers Inddeling i «Mødre» og «Elskerinder» er træffende, for saavidt mange Kvinder er moderlige og uerotiske eller erotiske uden moderlig Ømhed. Ligesaa mange Kvinder er begge Dele eller ingen af Delene. Og adskillige ugifte, gamle Kvinder er moderlige, uden at de har savnet det fysiske Moderskab, medens mange gode Mødre er uden Følelse for andet end sit eget Afkom. Igrunden er det ikke godt at sammenfatte de utallige Kvindetyper til det mystiske Begreb «Kvinde» (Krane, 1970, s. 140).

Mødre kan, ifølge Undset, altså være så mangt. Likevel er det tydelig at noen egner seg bedre som mødre enn andre. Aasta er en av dem.

            Protagonistens navn er ikke tilfeldig. Aasta blir vist frem som en kjærlig mor, og navnets betydning, «kjærlighet», speiler hennes moderlige egenskaper[4]. Måten Bikku forholder seg til og snakker med Aasta, viser at han ser på henne som sin mor: «Saa sier jeg til ham, hvad er du da, Bikku liten, og saa tar han mig om halsen og smiler saa bedaarende og sier tokkelongen te Aasta mei» (Undset, 1912, s. 176). Aasta er den eneste kvinnelige omsorgsskikkelisen Bikku kjenner til, da moren døde kort tid etter at Bikku ble født. For datteren, Laila, forholder det seg noe annerledes[5], men når Aasta drar fra dem, innser også hun at følelsene Aasta hadde for dem var ekte.

Frøken Tellefsen og hennes konservative idealer

Undset lar frøken Tellefsen bli presentert for leseren gjennom en flere sider lang dialog, og ikke gjennom referat. Leseren får dermed mulighet til å oppleve karakteren i hverdagssituasjoner, og ikke bare i skjebnesvangre øyeblikk (Dahl, 1989, s. 76). Undset var opptatt av å skildre de «vanlige» menneskene, ikke «geniene» som Hamsun. En dialogpreget fremstilling av Aasta fremhever hennes mangel på originalitet. Åpenbart er hun en helt vanlig kvinne. Dette øker leserens sympati med frøken Smith-Tellefsen, samtidig som det forsterker klasseperspektivet i romanen. Aasta vil gjerne gifte seg med ingeniøren, men hennes manglende sosiale og kulturelle kapital gjør henne uegnet.

            Aasta fremstår som en kjærlig og blid dame med til dels konservative idealer. Hun tar sin oppgave som pleierske alvorlig: Det skal syltes, tørkes og hermetiseres. Hun sitter oppe til langt på natt og stopper klær, til tross for at ingeniøren innstendig har fortalt henne at det kan vente til morgendagen. Fordi hun selv kunne tenke seg mann og barn, klarer hun ikke forstå hvorfor den avdøde konene til ingeniøren, Borghild, hadde vært misforbøyd med livet som hustru og mor:

«Jo, hun var Finnmarks-dame, men hun hadde hat kontorplads inde i byen da, i Kristiania, noksaa mange aar, og det var vist det som hun syntes var saa ilde, at hun skulde bo heroppe. Ja min mening er jo den, at har man giftet sig, saa faar man jamen ta følgerne og være fornøiet med å bo der ens mand har sitt arbeide, og om en naa synes en faar litt mange barn, saa synes ikke jeg der er meningen i at være ubehagelig mot mand sin for det-» (Undset, 1912, s. 171).

Hun fremstår her som noe naiv og tradisjonell i sitt syn på ekteskapet. Hun har et idealbilde av ekteskapet og forholdet mellom mann og kvinne. Når Biørn til slutt kysser henne en av deres siste dager sammen, handler kysset for henne om kjærlighet, men for ham er det er behov for seksuell nærhet. Det virker ikke som Aasta forstår Biørns anklager:

«Frøken Tellefsen – kjære, nu må De være fornuftig – . – Jeg innrømmer jo det at jeg har båret meg galt ad. – Det var ikke med vilje kan De vite. – Men jeg skulle naturligvis passet bedre på meg selv – jeg innrømmer jo det. Men herregud – det er sannelig ikke så greit – når to mennesker går klint innpå hinannen slik som vi – alene her oppe midt i svarte fjellet –. Det må De da skjønne selv – for faen, De er da ingen unge –» Hun så ikke ut som hun skjønte noen ting – fortvilet og frustrert stod hun og stirret (Undset, 2005, s. 159-160).

Fortellerens nøkterne observasjon fremhever Aastas naivitet, samtidig som hun gjør narr av henne. Det skaper likevel desto større medlidenhet overfor Aasta.

            Det kan se ut som om ekteskap handler om to ulike ting for Biørn og Aasta. For ham handler ekteskap om å ha en fortrolige, altså å dele tanker og opplevelser med, samtidig som en hustru også skal være en seksualpartner. Biørn ser dette som umulig med Aasta. Hun skravler for mye til at han orker å betro seg til henne. Et intimt forhold er utelukket:

– Men det værste var halsen. Hele den ene siden, fra oppe under øret og langt nedover, hadde kjertlerne ætt opp huden – det var bare døde hvite arr og svulne, rødblaa striper (Undset, 2005, s. 134-135).

Biørn orker ikke hverken se eller ta på halsen til Aasta. På mange måter blir hun redusert til en skavank i hans øyne.

            Ting endrer seg imidlertid mellom Aasta og Biørn de siste ukene de har sammen. Det kan se ut som om Biørn i større grad klarer å åpne seg for Aasta, at han tar hennes person på alvor. Fordi han anerkjenner at hun er en kvinne med egne erfaringer og følelser, deler de fortrolige stunder sammen. I starten av fortellingen virker det som om Biørn ikke helt forstår hvor høyt barna er elsket av Aasta. Ikke før han forlover seg med Karen, erkjenner han Aastas rolle som mor for barna og en mulig kompanjong for ham selv. Dette skjer imidlertid for seint, og er heller ikke nok for ham til å ekte henne.

            Fortelleren bemerker nøkternt, i forbindelse med at Aasta har reist for godt, at «[d]a Biørn kom tilbake fra Blaafjeld, var frøken Smith-Tellefsen og alle hendes eiendele forsvundet» (Undset, 1912, s. 215). Fortelleren impliserer en hel del i denne korte bemerkningen. Gjennom lesningen blir det klart for leseren at huset var nokså kaldt og utrivelig før Aasta ankom. Det er hun som har satt fram pyntegjenstander, og overtalt ingeniøren til å kjøpe tepper og flere møbler. Det er klart for leseren at Aasta har mye av takken for å gjøre huset til et hjem, og leseren er innforstått med at familien mistet mer enn bare møbler da hun dro.

For Aasta handler et potensielt ekteskap med Biørn om å kunne realisere seg selv som mor. Dette sammenfaller med Undsets eget syn. I «Begrepsforvirring» (1919) kommer Undset med kvass kritikk av Katti Anker Møller. Møller (1919, s. 4) kaller moderskapet for et arbeide i «Kvindernes fødselspolitikk», og Undset reagerte sterkt på Møllers begrepsbruk:

«Familie» er imidlertid en av de gloser, fru Anker Møller bruker uten at kjende dens betydning. […] Fruens ide om «familie» synes at være, at det er noget i retning av en industriell bedrift, hvor en mand engagerer en kvinde til at føde og oppfostre børn for sig. […] Dette er nemlig fru Anker Møllers – om jeg tør kalle det – ide. At la sig fæste i en «familie» til at føde barn og opdrage en mands børn er den ufordelaktigste haandtering, en kvinde kan vælge (Undset, 1919, s.94-95).

Møller ser her vekk i fra at moderskapet handler om medmenneskelige relasjoner. «At være mor er ikke et arbeide. Det medfører arbeide og pligter. […] Moderskapet er livet», skriver Undset (1919, s. 97). Det ser ut til at Undset videre hevder at det ikke skal gis lønn for dette. Bare sjelelige impotente mennesker kan tenke seg betalt moderskap, ifølge henne selv (1919, s. 98).

Det slår meg at Katti Anker Møllers måte å ordlegge seg på, likner på argumentene som blir trukket frem i dagens debatt om surrogati. Man er redd for at kvinnekroppen skal bli en bedrift en kan tjene penger på (Gausen, 2020). Tar man da kvinnene på alvor? Stoler vi da på deres dømmekraft og intensjoner? Jeg vil hevde at Undset kan hjelpe oss til å reflektere over de antagelsene vi legger til grunn for våre vurderinger. For er det ikke en mulighet for at surrogatmødre har et genuint ønske om å hjelpe andre kvinner å bli mødre? I tillegg ser det ut til at det er en rådende konsensus i Norge om at den som føder barnet, er barnets mor (Gausen, 2020). Men er det ikke nettopp denne oppfatningen Undset her tar et oppgjør med? Er ikke frøken Tellefsen et bevis på at moderskap ikke er knyttet til biologi?

Jeg påpekte tidligere at Bikku ser på Aasta som sin mor. Ettersom Laila har hatt en annen mor før Aasta flyttet inn til familien, er forholdet mellom dem litt anstrengt. Laila lengter nok etter sin biologiske mor. Hun er veldig opptatt av at Aasta får penger for å gi dem omsorg:

Fru Storaker overhørte:

            «Ja den frøken Smith-Tellefsen, hun er nok ordentlig snil mot dere hun –».

            «Høh – hun har penger for det saa – ».

Lille frøken Smith-Tellefsen sprat opp. Hun var blit purpurrød i sitt deiggraa ansikt (Undset, 1912, s. 174).

Det kan se ut som om Laila ikke anerkjenner Aasta som en mulig mor for henne, at hun ikke tar Aastas følelser på alvor. For Laila er altså omsorg og moderlighet, knyttet til det biologiske moderskapet. Hun tror ikke at Aasta av egen fri vilje vil dem godt. Her er vi i kjernen av Undsets polemikk mot Katti Anker Møller, og i særdeleshet tanken om familien som en bedrift og moderskapet som et arbeid. Leseren ser mer av Aasta en lille Laila. Det er tydelig, både av Aastas reaksjon på situasjonen og beskjeden om at hun skal forlate dem, at hennes hengivenhet overfor barna ikke har noe med penger å gjøre. For Aasta handler det om de relasjonene hun har dannet seg med de tre barna: «Hun holdt krampagtig fast i hans haand: ‘Ja jeg gruer mig rent til at reise fra de, jeg -» og plutselig brast det for hende. Hun seg ned over stenbordet i bitter graat» (Undset, 1912, s. 211). Hadde penger vært hovedmotivasjonen, hadde hun vært likegyldig. Det kan med andre ord se ut som om Katti Anker Møller og Laila deler samme syn på Aastas muligheter til å utvikle ekte følelser for sine pleiebarn. I hvert fall ser de ut til ikke å anerkjenne at moderlige følelser kan oppstå i alle mulige situasjoner.

            Biørn ser også ut til å dele det samme essensialistiske synet på moderskapet i starten av fortellingen, som vi har sett. Mens Bikku ligger med difteri og er døden nær, kan han ikke forstå hvorfor Aasta er så hysterisk. «Snille Dem da frøken! Det er jo ikke sikkert, det er no farlig. Nei nu maa De ta dem sammen. Kjære, det er vel værre for mig, som er guttens far –» (Undset, 1912, s. 191). Åpenbart ser ingeniøren på sin egen kjærlighet overfor gutten som dypere enn Aastas. Han begrunner sin skepsis og tvil på Aastas følelser med det biologiske faktum at Aasta ikke er guttens biologiske opphav.  Men – og dette er viktig – Biørn gjennomgår en erkjennelsesprosess i løpet av fortellingen. Kort tid før Aasta forlater dem innser Biørn «at egentlig så hadde hun [Aasta] nu gjort meget mere for barna enn man hadde rett til å forlange av en betalt husbestyrerinne, og at det måtte være vondt for henne å reise fra dem slik» (Undset, 2005, s. 157). Det kan se ut som om han her plutselig tar Aastas følelser på alvor, at han innser at de har vært ekte og verdt å lytte til. Det virker som om hans syn på moderskapet her endrer seg fra å være bundet til biologien, til å handle om omsorg.

Undsets kritikk av barneoppdragelse

Christine Hamm understreker i boken Foreldre i det moderne (2013), i et kapittel om Kristin Lavransdatter, at Undset synes det er vanskelig å skille mellom oppdragelsesevnen til en biologisk mor og en ikke-biologisk mor. Jeg mener vi kan se det samme budskapet i «Frøken Smith-Tellefsen». Til tross for at vi ikke kan si noe om oppdragelsesegenskapene til barnas biologiske mor, Borghild, diskuterer teksten likevel god og dårlig oppdragelse. Her er Aasta skeptisk til Karens foreslåtte metoder:

«Den ungen skulde hærdes. Systematisk. Værsgod være ute og fly hele dagen – ikke gaa og hænge i kjøkken og ganger – i trækken, som er mye lumskere end den rene, friske blaasten. Godt klædt naturligvis – men om han naa fik litt regn paa sig eller blev litt blaut på beina – kjære, tror De ikke at naturen er saapas at stole paa, at han døde ikke av det. Det er jo rent umulig ar bli forkjølet heroppe i denne herlige luften, som ikke fins baciller. Duppes i kulpen hver morgen, rulles i et grovt uldteppe og gnis, skrubbes riktig kraftig – […]». Frøken Tellefsen blaaste: «Ja jeg blander mig ikke op i, hvordan folk oppdrarger ungerne sine. […] [J]eg sætter ikke Bikkus liv paa spil for nogen nymotens ideers skyld, fru Hansen!». […] – Det er saa rart med det, naar en ikke har hatt nogen selv og en kommer til at skulle stelle med barn saann i en litt ældre alder, saa er det ikke saa liketil (Undset, 1912, s. 198-199).

Ved å sette Aastas tanker om oppdragelse opp mot Karens nymotens idéer, kaster fortellingen lys av hvordan barneoppdragelse bør være, hva det er og ikke er.

Sitatet illustrerer Undsets syn på mødrefaget. Moderskap kan ikke læres vekk som skolefag, mente Undset (Hamm, 2013, s. 94-95), et syn det virker som Karen forfekter. Karen er derimot ikke kroneksempelet på hvordan en god mor skal oppføre seg overfor sine barn. For å bli en god oppdrager, mente Undset, må forelderen skille mellom moralske rettigheter og forpliktelser (Hamm, 2013, s. 101). Forelderen må stoles på og være over tid, bare da kan hun lykkes i sitt oppdrageransvar. Karen gjør det motsatte i «Frøken Smith-Tellesen». Etter å ha vært der i et par dager kommer hun med sine meninger om hvordan barna til Biørn skal oppdras, til tross for at ingen har spurt henne om råd.

            Det er mitt poeng at dette også kan leses i sammenheng med Undsets kritikk av Katti Anker Møller og hennes begrepsbruk i «Kvindernes fødselspolitikk». I forbindelse med kritikken til Undset har Hamm skrevet følgende: «Undset ønsker igjen å skille mellom et arbeid det går an å lære, som det å følge et system etter regler, og som man på et tidspunkt kanskje kan få et diplom over, fordi man da er ‘ferdig utdannet’, så og si» (2013, s. 94-95). For Undset er ikke barneoppdragelse noe som kan læres, slik både Anker Møller og Perkins Gilman mente i sin samtid. Barneoppdragelse skal engasjeres innenfra, fordi det er selve livet (Undset, 1919, s. 97). Det ser ut som om Undset står fast ved at et slikt ansvar – barneoppdragelse – ikke skal påvirkes av ytre faktorer, spesielt ikke det Aasta omtaler som «nymotens idéer».

            Moderskapet for Undset var heller ikke reproduksjon, slik Møller legger det frem i «kvindernes fødselspolitikk», men produksjon (Hamm, 2013, s. 86). «Som et slags var på ideen om at kvinner sto utenfor sivilisasjonsprosessen og det moderne, som jo var en sentral idé hos forfattere som Goethe og Hamsun, fremholdt moderne kvinner at de hadde del i fremskrittet og at de var innlemmet historien på sin måte» (Hamm, 2013, s. 98). Undset mente at det å være mor var et kulturelt arbeid i seg selv (Hamm, 2013, s. 99), og det må ses i sammenheng med hennes tanker om at barneoppdragelse ikke kan læres bort som skolefag.

Det er viktig å poengtere at Aasta Smith-Tellefsen ikke er idealkvinnen til Sigrid Undset, men at fortellingen nyanserer bildet av moderskap og moderlighet. I min lesning av fortellingen slo det meg at en rekke av spørsmålene Undset diskuterer, fortsatt er uavklarte i dag. Standpunktene hun lar karakterene sine ha, finnes fortsatt i vårt samfunn.

            Fortellingen må uansett leses som et forsvar for pleiemoren. Undset viser utmerket at den sosiale moren kan ha like gode morsegenskaper som den biologiske moren. Hvis man godtar dette synet, blir det ikke også tydelig at sosiale mødre burde ha rettigheter? I hvert fall at vi burde ta deres følelser og ønsker på alvor, og at vi kanskje må reflektere over hvilke antagelser vi legger til grunn for den politikken vi fronter i dag?

            I følge Hamm, gjengitt av Bråten, ender diskusjoner om moderskap ofte opp i debatter om essensialisme (Bråten, 2004). Jeg vil hevde at debatten om bioteknologiloven også til syvende og sist er en essensialistisk debatt. At en diskusjon om moderskapet ofte ender opp i det sporet, er som vist ikke noe nytt. Men den krever kanskje noen nye perspektiver?

Litteraturliste

Aryo. A. D. (2018) Nanny Tales. Voices from the Diary of an Overseas Filipina Worker. Trinidad: ResearchMate, Inc.

Ask, A. O., Gjerde, R., Ruud, S. og Sørensen, K.M. (2020) Kraftig nederlag for KrF: Stortinget vedtok flere oppmykninger av bioteknologiloven, Aftenposten, 26. mai. Tilgjengelig fra: https://www.aftenposten.no/norge/politikk/i/vQMGnj/kraftig-nederlag-for-krf-stortinget-vedtok-flere-oppmykninger-av-biot (Hentet: 10. februar 2021).

Bliksrud, L. (1988) Natur og normer hos Sigrid Undset. Oslo: Aschehoug.

Bråten, B. (2004) Undset – vanskelig for feminister. Tilgjengelig fra: http://kjonnsforskning.no/nb/2004/05/undset-vanskelig-feminister (Hentet: 08. mai 2020).

Ellingsæter, A.L. (2005) De «nye» mødrene og remoralisering av moderskapet, Nytt Norsk Tidsskrift, 22(4), s. 373-382.

Hamm, C. (2013) Foreldre i det moderne. Sigrid Undsets forfatterskap og moderskapets grammatikk. Akademika forlag.

Hamm, C. (2017) Fortellinger om mødre, fedre og barn, Edda, 104(3). DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1500-1989-2017-03-04.

Hamsun, K. (2009) [1915] Barnet!, i Hamsun, K. (red.) Taler på torvet II: Samlede verker B. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

Hamsun, K. (1912) Den sidste glæde. Kristiania og Købehavn: Gyldendalske boghandel, nordiske forlag.

Hamsun, K. (1908) Rosa. Kristiania og København: Gyldendalske boghandel, nordisk forlag.

Hellesvik, S. (2003) Vi har spadd i samme have i aar: Sirgird Undset: Fattige Skjæbner og Ninni Roll Anker: De Vaabenløse. Masteravhandling. Oslo: Universitetet i Oslo.

Johansen, K. (1998) Hvis kvinner ville være kvinner. Sigrid Undset, hennes samtid og kvinnespørsmålet. Oslo: Aschehoug & Co.

Krane, B. (1970) Sigrid Undset. Liv og meninger. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS.

 

Møller, K. A. (1919) Kvindernes fødselspolitik. Kristiania: Det norske arbeiderpartis forlag.

Podnieks, E. (2019) Matrifocal voices in literature, i Hallstein, L. O’B., O’Reilly, A. og Giles, M. V. (red.) The Routledge Companion to Motherhood. Routledge, s. 176-190.

Undset, S. (1912) Fattige Skjæbner. Kristiania: Aschehoug & Co.

Undset, S. (1919) [1912] Nogen kvindesaksbetraktninger, i Undset, S. (red.) Et kvinde-synspunkt. Kristiania: Aschehoug & Co, s. 7-31.

Undset S. (1919) Begrepsforvirring, i Undset, S. (red.) Et kvinde-synspunkt. Kristiania: Aschehoug & Co, s. 85-111.

Undset, S. (2004) [1915] Barnemordet. Svar til Knut Hamsun, i Bliksrud, L. (red.) Essays og artikler 1910-1919. Oslo: Aschehoug, s. 153-157.

 

Windt-Vals, B. (2009) Men han het Edward. Doktoravhandling. Oslo: Universitetet i Oslo.

[1] Hellesvik, S. (2003) Vi har spadd i samme have i aar: Sirgird Undset: Fattige Skjæbner og Ninni Roll Anker: De Vaabenløse. Masteravhandling. Sted: Universitetet i Oslo. Denne er imidlertid ikke tilgjengelig for offentligheten.

[2] Rosa blir for eksempel lykkelig som mor i Rosa (1908). I Den sidste glæde (1912) omvendes den ugifte lærerinnen frøken Torsen til moderskapet. Hun vil gjøre huset sitt til et «unnfangelseshus».

[3] Norsk oversettelse.

[4] Olav den helliges mor het også Åsta. Hun blir sett på som selve urmoren. At hovedpersonen i «Frøken Smith-Tellefsen» har samme navn som Olav den helliges mor, er neppe tilfeldig. Sigrid Undset er kjent for sin navnesymbolikk. Se for eksempel Benedicta Windt-Vals doktorgradsavhandling Men han het Edward fra 2009 ved Universitetet i Oslo.

[5] Dette kommer jeg tilbake til.