The Sigrid Undset Society

Nadja Rønningstad

Nadja Rønningstad

Naturlyrikk i Sigrid Undsets diktsamling Ungdom (1910)

De fleste som har lest noe av Sigrid Undset vil ha lagt merke til naturskildringene og metaforene knyttet til naturen. Romankarakterenes liv og følelser blir speilet og utdypet i naturen, som fungerer som bakteppe i fortellingene. Denne fascinasjon for og tolkning av naturen kan vi finne allerede i Undsets lite kjente diktsamling: Ungdom.[1] Diktene i denne samlingen skrev hun i sin ungdom, men de ble publisert i 1910, tre år etter debutromanen Fru Marta Oulie (1907).

Diktsamlingen består av til sammen 29 dikt som handler om natur, kjærlighet, ungdomstid og knuste drømmer. Flere av diktene leker med religiøsitet i titler som Credo, Ave og Andagt. Diktene er imidlertid ikke hyllester til kristendommens Gud, men til jorda, sola eller en guddom dikteren bærer i sitt indre. Den unge Undset skriver også om gresk mytologi, ensomhet, døden, håp, barndom, om tapt kjærlighet og drømmer. Mange av diktene er naturlyrikk, og Undset retter stadig oppmerksomheten mot naturen, og samspillet mellom sinn og natur. Særlig er det våren Undset skildrer, den tidlige våren preget av kontrastene mellom kulde og varme, mørke og lys. Våren er en tid som assosieres med ungdommen, så motivet henger tett sammen med tittelen og tematikken rundt det unge sinn, som samlingen ellers kretser rundt. Det er ikke bare den yrende og blomstrende våren hun sammenligner ungdomstida med, men også det kalde og frosne som skaper den ambivalens våren er preget av. Det er sterke og ambivalente følelser i sving hos dikterjeget også – både livsglede og sorg, håp og resignasjon.

Ungdom har ikke blitt viet mye oppmerksomhet i litteraturforskningen. Vi vil senere i teksten se på de få studiene som er gjort av Asbjørn Aarnes (1957) og Unni Klepp Joynt (1967). Liv Bliksrud har også tolket diktsamlingen,[2] men hun ser på verket som en psykologisk utvikling hos dikterjeget – noe som til tross for å være en interessant vinkling ikke er særlig relevant for denne lesningen. Vi vil se på teori knyttet til naturlyrikk generelt, og mer spesifikt hvordan Liv Bliksrud ser på forholdet til naturen hos Sigrid Undset. I lys av de ulike teoriene har jeg gjort min egen lesning av fire av diktene som jeg synes særlig løfter fram forholdet mellom det indre livet hos dikteren og naturen. Aller først skal vi se på resepsjonen Ungdom møtte i sin samtid. Diktsamlingen framprovoserte både slakt og lovprisning, og bidro til en noe opphetet debatt.

Resepsjon

Det hele begynner med en anmeldelse i Morgenbladet der Carl Joachim Hambro slakter Undsets dikt på grunn av det han kaller «den ufullendte formen».[3] Særlig trekker han frem dårlige rim, og sier at han håper Undset ikke kom til å skrive flere dikt. Dette protesterer Knut Laache mot,[4] og trekker fram lignende rim gjort av Welhaven. Han mener også at man kunne bruke Jørgen Moe sine ord til Theodor Kjerulf i denne sammenheng: «De mangfoldige æsthetiske Synder, du her har begaaet, skal være dig tilgivne, fordi du ingensteds har begaaet Synd mod Poesiens Aand og inderste Væsen.» Her sier Hambro seg uenig i gjensvaret, han mener ikke å se denne poesiens ånd og innerste vesen tilstede hos Undset.[5]

Reidar Mjøen sier seg ikke enig med Hambro i diktenes påståtte lave kvalitet, men skriver at:

Somme av disse digte er i forbigaaende sagt likefrem aldeles deilige baade av form og indhold, men alle, hvert et, er præget av forfatterindens fine, tænksomme og eiendommelige talent med dets undertone av bitter, livsklok erfaring.[6]

Mjøen påpeker at Hambro presterer det kunststykke å anmelde diktene uten med et ord å uttale seg om deres innhold, og å redusere boken til det absurde på grunnlag av dens språkbruk. «Sigrid Undset tillater sig nogen friheter i formen, saadan som det gjøres i poesi, og saa skriver hun desuten et djervt norsk». Mjøen trekker fram tilfellet hvor Undset skriver «barna» i stedet for «børnene». Han påstår at Hambro noterer dette med dyp estetisk vemmelse og indignasjon, idet han skriver at «formen «barna» virker ikke oplivende i poesi». Mjøen trekker videre frem at Hambro anbefaler Undset å studere Reckes «udmerkede verk: Principerne for den danske versekunsten», og mener det er et ærlig ord i språkstriden. Han reduserer altså Hambro sin misnøye med Undsets dikt til hans motstand mot fornorskning av språket, og prøver således å ufarliggjøre Hambros slakt av diktene, samtidig som han løfter fram innholdet i diktene som den gjennomgående kvalitet de innehar. Hambro er sterkt uenig i denne kritikken, og mener at det er fordi det ikke finnes noe betydelig teoretisk arbeide om versekunsten på norsk som han kan henvise Undset til, og at det slett ikke har noe betydning at det nettopp var en dansk bok han foreslo.[7] Krangelen i resepsjonen gikk altså hovedsakelig på Undsets språk og rimformer, hvor tilgivelige eller utilgivelige de formmessige frihetene hun tar seg er og hvor stor vekt formen skulle tillegges.

Noen så derimot mest til innholdet hos Undset. For eksempel skrev Hulda Garborg en begeistret anmeldelse av Ungdom:

Altsaa skar jeg dit lille hefte op og læste. Og jeg blev varm og glad – mindtes Elisabeth Brownings sonetter. Her var samme sikre grundlag av kultur og kundskaper, vid horizont, rik og dyp følelse, ungdoms uro og længsel, resignation og avklart vemod.[8]

Hun mente at det var mange diktere på den tida som skrev elegante vers, men som hadde lite innhold. Hos dem påsto hun at det sto tilbake på kunnskapene også, men setter Undset i sammenheng med forfattere som tilegnet seg stor kunnskap, og nevner Goethe, Wergeland, Tolstoj og Bjørnson som eksempler. Om stemningen og livsbeskuelsen i diktene sier hun:

Det er ikke ret ofte man støter paa en kraft og vilje som hos Sigrid Undset. Hun er resignert og klar; hendes pessimisme maa nærmest sies at være «overvunden» og sorgen, som ligger tung over mange av digtene, har git rigdom til en sterk sjæl, ikke bøiet den. Hun ser uten illusioner, men ogsaa uten klynk paa livet.

Videre kommer hun med sin bedømmelse av Undsets egenskaper som poet: «Sigrid Undset er av de lykkelige, som med et par pennestrøk kan forvandle en grøft til en guldskog. Med et ord: hun er digter».

Litteraturforskning

Innenfor litteraturforskningen har man heller ikke vært helt overbevist om Undsets evner som lyriker, men det er ikke forsket så mye på denne eneste diktsamlingen hennes. Asbjørn Aarnes synes at samlingen inneholder enkelte gode vers, men er mest fascinert av hva diktene forteller om Undsets sinn før Kristin Lavransdatter (1957, s. 192). Han mener at om man ikke hadde visst hvem som hadde skrevet diktsamlingen, ville man ha merket seg det følsomme sinn og den modne refleksjonen. Han undrer seg også over at poesien er levedyktig til tross for det han kaller «den metriske og ofte sproglige ubehjelpelighet» (1957, s. 192). Til tross for at han altså ikke mener at diktenes form er særlig god, finner han andre kvaliteter ved poesien.

Det er nok ingen som mener at Sigrid Undsets styrke som forfatter ligger i det metriske eller musikalske. Spørsmålet er heller hvorvidt hun har begått synd mot det Jørgen Moe kaller poesiens ånd og innerste vesen eller ikke. Unni Klepper Joynt forklarer at utgangspunktet for det spesifikt lyriske er det følsomme sinns møte med tingene, et møte der tingene ikke først og fremst trer frem som «ting», men der de først og fremst «er» som indre opplevelse, og at grensene mellom sinnets verden og tingenes verden blir flytende i lyrikken (1967, s. 103). Nettopp dette, som vi også kan se på som en del av poesiens ånd, mener Joynt at Undset lykkes med, at man finner et fint spill mellom det sansende, betraktende sinn og den ytre virkelighet i diktene hennes (1967, s. 104). Hun mener også at motivene Undset bruker i diktene er deler av en nær, kjent og nesten banal virkelighet, men at alt får sin spesielle farge, tone og betydning gjennom det sinn som opplever denne virkeligheten (1967, s. 104). Slik hun leser Undsets dikt, mener hun at det forfatteren har ønsket å gi uttrykk for i diktene har med sannhet og vesentlige livserfaringer å gjøre, og at klang og rytmer kun skal akkompagnere, ikke overdøve troverdigheten (1967, s. 105).

Uansett om man mener de rimmessige frihetene Undset tar seg er tilgivelige eller ikke, er samlingen av stor interesse på grunn av det innblikk den gir oss i den unge Sigrid Undsets tanker og tilnærming til verden. Joynt mener at diktene viser en sammenheng med Undsets øvrige diktning gjennom motivvalg, stemning og livsholdning (1967, s. 102). Asbjørn Aarnes hevder at på bakgrunn av det vi i dag vet om Undset, «blir versene en «innbydelse til reise» i Sigrid Undsets duggfriske og ennå ubefolkede dikterrike» (1957, s. 192). Til tross for at Joynt slår et klart slag for å verdsette Undsets poesi, mener hun også at mange av tonene som slåes an i diktene først får sitt fullverdige dikteriske uttrykk i Undsets episke diktning (1967, s. 115-116). Joynt mener det går mange linjer fra diktene til Undsets senere forfatterskap, og at det spesifikt lyriske, som en sinnets holdning og opplevelsesform, klinger med i den episke diktningen hennes og er med på å bestemme dens egenart og verdi (1967, s. 116).

Naturlyrikk

Naturskildringene i diktene er av særlig interesse, fordi det er et av hennes sterke trekk også som romanforfatter. Bliksrud hevder at i alt Undset har skrevet finnes det en form for kontakt med det sansbare og konkrete, og en undrende holdning til naturen (1995, s. 35). Joynt påstår at naturdiktene er Sigrid Undsets beste dikt, og at man merker at sinnet og sansene er hjemme i naturen og at sinnet gjenfinner seg selv i naturen (1967, s. 112). Nettopp denne sammenheng mellom natur og sinn står sterk hos Undset.

En beskrivelse av natur vil alltid være en beskrivelse av subjektets møte med naturen (Wærp, 1997, s. 61). Derfor vil naturlyrikk alltid handle om noe annet, eller i hvert fall mer, enn natur. Det er sjelden tale om rene naturskildringer i naturlyrikken (Mæhle, 1992, s. 20). Den bærer preg av emosjoner og refleksjoner, til en slik grad at naturbildene ofte bare blir utgangspunkt for dikterens følelser, tanker og filosoferinger (1992, s. 20-21). Naturen smelter sammen med den menneskelige erfaringen. Man kan se all naturlyrikk i to ulike kategorier der den ene forsøker å skildre naturens utseende, og den andre skildrer følelsene og stemningene som naturen vekker i dikterens eget indre (Ustvedt, 1964, s. 17-18). I denne andre kategorien kan vi finne Sigrid Undset – hun ønsker å skildre atmosfæren og stemningen i landskapet, og finner et gjensvar på sine egne følelser i naturen.

Den idéhistoriske konteksten kan også skape store forskjeller i hvordan subjektet går i møte med naturen. Undset virket i naturalismens og nyromantikkens tid, retninger som var ettervirkninger av darwinismen (Bliksrud, 1995, s. 35). Etter Darwin ble synet på naturen en polarisering av natur og humanitet (1995, s. 22-23). Sjelelivet ble nå et produkt og funksjon av fysiologi og det ytre (1995, s. 23). Den menneskelige sjel blir sett på som en del av naturen, ikke noe høyere som står utenfor. Resultatet av dette er to ulike holdninger – enten vil det at mennesket er en del av naturen i en uendelig enhet føre til en fortvilelse fordi det reduserer mennesket til animalske behov, eller man ser optimistisk på at vi er en del av et aktivt og fruktbart ledd i en endeløs livsprosess (1995, s. 23). Naturalismen preges av en mangel på livstro, kreftene som styrer mennesket utenfra er for sterke (1995, s. 28). Nyromantikerne ønsker derimot å identifisere seg med renessansens følelsesliv, og setter fantasi, skjønnhet og naturglede opp mot naturalistenes hverdagslighet (1995, s. 29). De forholder seg til naturen med følelsene sine, ikke med fornuften. I stedet for kjølig iakttakelse blir naturen gjenstand for nytelse, der jeget erkjenner seg selv som en del av naturen (1995, s. 29).

Nyromantikerne ønsket å gå i opposisjon mot naturlistene, men Bliksrud hevder at protesten kun føres på vegne av følelseslivet, og at selve den naturalistiske, «naturvitenskapelige» tenkemåten er den samme (1995, s. 31). Nyromantikerne dyrker naturen, men livstroen blir et for svakt innslag i 1890-årsdiktningen til at pessimismen i tida kan overvinnes (1995, s. 30). I nyromantikernes livsbejaende ytringer inngår det derfor alltid et element av angst og dødsbevissthet (1995, s. 30). Dette gjør at man i den nyromantiske litteratur kan finne en tvetydighet, og stemninger som innbyrdes er uforenelige (1995, s. 31). Bliksrud sammenstiller naturalismen og nyromantikken hos Sigrid Undset på en interessant måte, og mener at tekstene hennes er sterkt preget av begge disse strømningene (1995, s. 35).

I de selvutleverende diktene fra Undsets tidlige ungdom kan vi finne en innstilling som minner om naturdyrkelse og et biologisk-deterministisk menneskesyn (Bliksrud, 1995, s. 43). Nyromantikkens estetisme og natursvermeri blandes ifølge Bliksrud med naturalismens erkjennelse av tilværelsens brutalitet (1995, s. 43). Dette er i min mening en god tolkning, begge disse tendensene er klart til stede i Ungdom – både et ønske om å ta til seg av livsgleden, en dyrking av naturen som både opphav og opprettholder av menneskene, i tillegg til en dødsbevissthet som naturen skaper når dikterjeget blir påtvunget vissheten om at årstidene kommer og går, og at livet springer ut for å dø.

«Andagt»: Selvutslettelse i livsstrømmen

Vi kan se ambivalensen i det nyromantiske natursynet i diktet «Andagt» (Undset, 1957, s. 16-18). Dikteren vender seg til sola med en form for lovprisning. Vitalismen og livstroen står sterkt i diktet: «Og dagen er dit kjærtegn og dit kys» (s. 17) og «alt vi kjender, er kun ved din magt, | vort liv, vor krop og sjæl er dit vidunder» (s. 17). Her ser vi det nyromantiske positive livssynet i form av solas livgivende stråler. Vårt liv og kropp og sjel er et vidunder, dagen er et kjærtegn. Men verset ender ikke med kjærtegn og kyss, for midt i livsgnisten truer bevisstheten om en skremmende evighet: «Som verden skjules for os, når vor mor os trækker | til brystet sit, så skjules i dit lys, | at rundt om os en evighet sig strækker» (s. 17). Livsgleden blir slik sett noe å skjule seg i, mot den svimlende realiteten av evigheten og menneskets ubetydelighet. Diktet inneholder også urovekkende elementer knyttet til døden: «Du kysser jorden som en kjærlig mor | og svøper den i natten, og du tænder | den hvite måne for den før du går, | og den blir ene mellem stjernefrænder» (s. 17). Med sola som symbol på livet blir dens avskjed og fravær et bilde på døden. Månen blir alene igjen mellom stjernene. Altså er det en dødsbevissthet midt i livsgleden, selv om angsten i dette tilfellet ikke får overskygge livsgleden helt, men heller ligger og skurrer i bakgrunnen.

Sola er portrettert som en kraft som smelter bort tanker, smerter, håp og drømmer: «Vor tanke drukner i din alders hav, | al smerte smelter i de gyldne strømme» (s. 18), «Og jeg vil be til dig, og i dit hav | av lys skal engang alle håb og drømme | bli fnugg blandt alle fnugg du livet gav | og smelte bort i dine gyldne strømme» (s. 18). Dikteren lengter etter en slags selvutslettelse i solas livsstrøm. Diktsamlingen som helhet bærer preg av et ambivalent forhold til ungdommens håp og drømmer, og det er gjennomgående en rot til fortvilelse for dikteren, fordi drømmene hun kjenner på ikke blir oppfylt. «Andagt» kan leses som et ønske om å være i kontakt med naturen, og den livsstrømmen som finnes der – og i den utslette all sorg, savn og alle drømmer som aldri ble oppfylt. I livsstrømmen forsøker jeget å glemme seg selv og oppnå enhet med naturen gjennom et slektskap med solen og naturen: «Du er vor mor, du med det gyldne hår!» (s. 16), «En verden (…) som gir dig, livets kilde, modernavn» (s. 18) og «Jeg er dit barn og smilte mot dit smil» (s. 18). I dette diktet mener jeg vi kan se den nyromantiske vendingen mot å nyte naturen og oppsøke enhet og slektskap med den, og vi kan se et eksempel på at innsikten i menneskets forgjengelighet og litenhet i forhold til allnaturen kan virke som stimulans til økt livsnytelse (Bliksrud, 1995, s. 29).

«Den nøkne vår»: Ungdommens turbulens og kontraster

Vårmotivet er viktig og gjentagende hos Undset, og har tiltrukket seg oppmerksomhet. Særlig har Undset en spesiell forkjærlighet for den tidlige, kontrastfylte våren. Joynt sier at «de fleste av Sigrid Undsets naturdikt er viet våren, den tidlige vår da farvene er bleke og sarte, og da knopper og spirende blomster kan skades av frostnetter» (1967, s. 113).

Bliksrud påpeker at «Sigrid Undset lar svært ofte verkene munne ut i en skildring av den tidlige, nakne vår (…) Vårmotivet brukt på denne måten er så fremtredende i Sigrid Undsets forfatterskap at vi kan tale om en konvensjon» (Bliksrud, 1995, s. 40-41). Den tidlige vår er et motiv som dukker opp i mange av diktene i Ungdom, men særlig er diktet «Den nøkne vår» (s. 26-27) tilegnet dette. Her skriver dikteren at hun «elsker mest den nøkne vår | før våren rigtig kommer» (s. 26) og at «min vår, det er den nøkne vår» (s. 27). Identifiseringen med naturen er tydelig. Denne speilingen i naturen kjenner vi godt fra romantikkens naturbetraktninger, og fra og med Rousseau gjengir diktere ikke bare den ytre natur, men også de reflekser den skaper i menneskets stemningsliv: lengsel og vemod, melankoli, glede eller sorg (Ustvedt, 1964, s. 18). «Den nøkne vår» gjengir ikke mye av jegets tanker og følelser, men gir tydelig uttrykk for at hun identifiserer seg med den naturen hun beskriver gjennom konstateringen av at «min vår, det er den nøkne vår» (s. 27). Hun beskriver den kontrasten mellom skygger og lys, kulde og vekst som kjennetegner denne perioden: «Endda ligger sneen vel | i skogens skygger inde og ånder kulde imot kveld | – men blåveis i hvert bakkeheld, | hvor solen når at skinne» (s. 26). Hun beskriver også hvordan lufta er både varm og kald på samme tid: «Og luften varm og iskold vind | de kjæler mine kinder» (s. 26). Opp av det tørre vokser det vakre blomster: «Å i de bare bakkeheld | den lyse blåveisvrimmel» (s. 27).

Ungdomstida er en turbulent tid, og dikteren retter oppmerksomheten mot hvordan det kan sammenlignes med den tidlige våren. Da har noen ting begynt å spire, men det er også en tid for kulde i form av ensomhet, sorg og uoppfylte drømmer – elementer som diktsamlingen stadig løfter fram. Tittelen Undset har satt på verket henviser til hvilken periode av livet hun faktisk forfattet diktene, men samlingen kan også leses som en estetisk studie over ungdomstida. Undset har klart uttalt hvordan hun ser på ungdomstida som en problematisk periode: «Ungdommen er en kamptid. Fra den kamp kommer de fleste forkrøblet, forraaet, sløvet, overvundne. Men det skjønneste i verden er den alderdom, der er seirrik, rank og stolt – og dernæst den ungdom, der heller vil dø end overvindes av livets hæslighet» (Undset, 1914, s. 11). Hos Undset er ikke ungdommen bare noe livsfylt og positivt, men en tid for kamp. Det er en vanskelig tid der uoppfylte drømmer, skuffelser, ensomhet og sterke følelser finner rom. Det bærer diktsamlingen tydelig preg av, og vi kan med fordel se beskrivelsene av våren som et bilde på ungdomstida.

«Skiturer»: Årstidenes evige veksling mellom smerte og trøst

Speilingen og selvidentifiseringen med naturen er ikke alltid uproblematisk for dikterjeget. I «Skiturer» I og II (s. 55-59) ser vi først at dikteren trives med vinteren og kan identifisere seg med den idet hun taler til den vesle aspen bortmed gjerdet: «Er du glad mon som jeg, det er vinter og længe til vår» (s. 56). Begrunnelsen for det er at «alt levendes lod er den samme | – under vårhimlens blå sætte duftende løv, som blir gult og forgår» (s. 56). Hun viser her en avmektig holdning til naturens syklus av vekst og død. Om vinteren blir derimot ikke dikteren konfrontert med bevisstheten som kommer med våren om at de spirende blomster snart skal dø. Vinteren er den eneste årstid der dikteren finner hvile, og samtidig er det også der en bevissthet om årstidenes evinnelighet. Den fine siste strofen i første del av diktet viser hvordan dikteren ser årshjulet:

Og jeg drikker av vinterens skål – skjønt jeg vet, at den frostbundne bæk | snart skal rinde med sølv i sin stemme, | og fra blåveis blandt falmet løv siger vassengrå vårsneen væk, | og på guldsko drar sommerens ilsomme dage avsted | og så høstes det, vet jeg – men skal ikke glemme, | det blir vinter igjen, med sol over sne og frostluft og fred (s. 57).

Bevisstheten om at det vil komme vår og sommer blir beroliget av vissheten om at vinteren kommer igjen med sin hvile.

I andre del av diktet har våren kommet, og vi får se hvordan dette skaper turbulens i dikterens sinn. Det finnes en begeistring over livet som springer frem: «Jeg lytter, ør av fryd | – nu bruser alle bækkedrag | og isen brister, flag i flag, | ja, ja, idag er vår!» (s. 58). Men når sola går ned og kvelden kommer får vi innblikk i smerten som følger: «Men hjertet hamrer, tungt og træt, | det brænder under øiets brem | som om det havde grætt» (s. 58). Dikteren bortforklarer denne følelsen med at det bare er av å se på snø og sol at øyet svir, og avslutter med de vakre linjene: «Og kjends det, som der piplet blod | av hjertet, skal en bare tro | det er, man blir | litt træt, når slik man går og går | i sol, og føret er så tungt, | og ikke for at det er vår | og hjertet dit er ungt» (s. 59). Dikteren ønsker å holde tilbake de voldsomme følelsene. Hun vet godt om vinteren at våren vil oppleves problematisk, men trøster seg med at vinteren kommer igjen. Når våren så kommer, forsøker hun å roe ned de sterke følelsene ved å si til seg selv at det bare er tretthet. Dette virker som et bevisst forsøk på å tale til sitt sinn for å roe det ned og nedtone de sterke følelsene hun kjenner på. Våren er ikke bare en analogi for den vitalistiske ungdomstiden, men en spesielt krevende tid for den som er ung og kjenner på uoppfylte lengsler og sorger. Et annet dikt som kan utdype dette er «Aprilsol» (s. 28-29), som begynner med linjene: «Ak Gud, så er det atter vår -. | Ak Gud, hvor blir min ungdom av -. | En vissen lugt imot mig slår, | – det drømme er fra andre år; | de ligger om mig, hvor jeg går | som visne kranse på en grav» (s. 28). Til vårens første hestehov sier hun: «snart herjes du av solens ild | men næste vår du vågner til | dit korte liv i vårens smil -. | Jeg vet en drøm, som ligner dig» (s. 28). Hvis vi altså tillater oss å lese noe intertekstuelt mellom diktene, skildrer andre dikt i samlingen en situasjon der drømmene stadig blir vekt opp av våren, for så å dø ut igjen, og dette kan forklare hvorfor jeget i «Skiturer» opplever at hjertet blør fordi det er vår og hun er ung.

I «Skiturer» ser vi at det ikke alltid er slik at dikteren er i harmoni med naturen rundt seg, men naturen kan faktisk bringe fram vonde følelser når den brukes som speil. Det slektskap som nyromantikeren føler med naturen bringer ikke bare nytelse av naturen, men kan også forsterke negative følelser. Naturen minner ikke her bare om forgjengeligheten og bidrar til en dødsbevissthet, men nettopp den livslyst som naturen vekker oppleves også problematisk og smertefullt.

«Høstvarsel»: Subjektiv og følelsesstyrt sansing av naturen

Til tider kan dikterjeget oppleve det motsatte – ikke at naturen virker på sinnet, men at sinnet virker på opplevelsen av naturen. I diktet «Høstvarsel» (s. 45-46) beskrives det første og det siste bitre ord mellom to elskende. Første gang de krangler opplever hun det som om det er høst, selv om det egentlig er sommer. Her er det bevisst ikke nevnt hvilken årstid det er før jegets opplevelse beskrives. Først etter at høstopplevelsen er beskrevet får vi vite at det egentlig er sommer: «Og trist jeg stirret like frem, | – da knitret det i veiens støv -, | som slæpte jeg min kjoles brem | henover vissent løv. | Men guldregn blomstret, og syrin, | i parken, hvor vi gik (…) og det, som knitret i min dragt, | var almetræets vingefrugt» (s. 45). Etter at det siste bitre ord er skiftet mellom de to dukker dette minnet opp igjen: «da raslet på den frosne jord | det visne løv i trætte lag ; | der steg en skarp og syrlig lugt. | – Da mindtes jeg den junidag | og almetræets frugt» (s. 46). Nå er det virkelig visne løv på bakken, og det er til og med frossen jord. Så når det beskrives en skarp og syrlig lukt som jeget kjenner, må dette igjen være en sanseopplevelse som kommer fra dikterens sinn og ikke naturen selv. Hukommelsen maner fram minnet om lukten av almetreets frukt selv sent på høsten, siden opplevelsen den junidagen kobles mot denne hendelsen. Nå samstemmer omgivelsene med hvordan dikteren føler seg, men her får vi også et innslag av at det som rører seg i sinnet av minner og følelser får sitt utslag i hvordan hun sanser naturen rundt seg. Både hørsel og luktesans blir forvirret. Vi ser hvor tett dikteren er knyttet til naturen, hvor tett samspillet mellom jegets følelsesliv og opplevelsen av naturen er, og denne påvirkningen kan gå begge veier. Det sikre er at dikterens sinn er i kontakt med naturopplevelsen, og er åpen for den muligheten naturen gir for å erfare og tolke ens indre liv. Denne symbiosen med naturen er karakteristisk for Undsets diktning.

Konklusjon: Samspillet mellom naturen og dikteren

I Ungdom kan vi få et innblikk i hvordan den unge Sigrid Undset levde i nærhet med naturen, og hvordan den påvirket hennes indre liv. Den nyromantiske livslysten bærer preg av den naturalistiske resignasjonen. Årshjulets ubønnhørlige sykliske prosess vekker både sorg og trøst. Til tider springer livslyst og naturdyrkelse frem, andre ganger er dikteren fanget av syklusen av vekster som spirer bare for å dø igjen. Til tider lever dikteren i lykkelig enhet med naturen rundt seg, andre ganger skaper den fortvilelse ved følelsene den vekker, og noen ganger er det følelsene hennes som styrer hvordan hun opplever naturen. Men det som er sikkert er at naturen er en avgjørende del av dikterens indre liv, og at vi i diktsamlingen ser den åpenhet Undset har mot naturen som følger gjennom hele hennes forfatterskap. Naturen påvirker Undsets indre, og Undsets indre påvirker måten hun ser naturen – og gjennom formidlingen av den forandrer hun også lesernes syn på naturen rundt dem.

Referanseliste:

Aarnes, A. (1957) En dikter stemmer sitt instrument, Vinduet, 11(3), s. 192-194

Bliksrud, L. (1995) Natur og normer hos Sigrid Undset. Oslo: Aschehoug

Caspari, T. (1917) Norsk naturfølelse i det nittende aarhundrede. Kristiania: Aschehoug

Garborg, H. (1910) Sigrid Undset: Ungdom, Dagbladet, 8.12.1910, s. 1

Hambro, C. J. (1910) Poesi og Jaskeri, Morgenbladet, 29.11.1910, aftennummer, s. 1

Hambro, C. J. (1910) «En talsmand for danskhet», Dagbladet, 3.12.1910, s. 1

Hambro, C. J. (1910) «Poesi og Jaskeri», Morgenbladet, 5.12.1910, aftennummer, s. 2

Joynt, U.K. (1967) Sigrid Undsets lyriske diktning, i Havnevik, I. (red.) Et festskrift fra studentene til professor Daniel Haakonsen på 50-årsdagen 15. mai 1967. Oslo: Universitetsforlaget, s. 100-117

Laache, K. (1910) «Poesi og Jaskeri», Morgenbladet, 5.12.1910, aftennummer, s. 2

Mjøen, R. (1910) En talsmand for danskhet og et ærlig ord, Dagbladet, 2.12.1910, s. 1

Mæhle, L. (1992) Noko om lyrikaren Vinje, i Glomnes, E, Gulliksen, Ø. T. og Solberg, O. (red.) At føle paa Nationens Puls. Åtte artiklar om Aasmund O. Vinje. Oslo: Novus forlag, s. 9-26

Undset, S. (1914) Hædre din fader og din moder, Tidens Tegn, 5(121), s. 1-2, 8-11

Undset, S. (1957) Ungdom. Oslo: Aschehoug

Ustvedt, Y. (1964) Det levende univers. Gjøvik: Gyldendal

Wærp, H. H. (1997) Diktet natur : natur og landskap hos Andreas Munch,Vilhelm Krag og Hans Børli. Oslo: Aschehoug

[1] Jeg vil her bruke den reviderte utgaven av diktsamlingen som kom ut i 1957, i anledning 50-årsjubileet for hennes debut.

[2] I Kvinner og bøker: Festskrift til Ellisiv Steen på hennes 70-årsdag 4. februar 1978, s. 131-148

[3] Morgenbladet, 29.11.1910

[4] Morgenbladet, 5.12.1910

[5] Morgenbladet, 5.12.1910

[6] Dagbladet, 2.12.1910

[7] Dagbladet, 3.12.1910

[8] Dagbladet 8.12.1910

Del dette innlegget

Share on facebook
Share on twitter
Share on linkedin
Share on pinterest
Share on print
Share on email